ny blogg!

å jada. www.eventyrinordvest.wordpress.com er den nye adressen, og den nye bloggen. så gå dit du, istedenfor å henge her, hvor ingenting skjer.

flytteflytte

jeg pakker, rydder og stapper ting i esker. i morgen skal jeg stappe bilen full og kjøre til ålesund. jeg får ikke med meg alt, men det blir nok ikke langt unna. resten setter jeg på nrk-kontoret i molde. for jeg har fortsatt to arbeidsdager igjen der, mandag og tirsdag.

juleferien starter tirsdag klokka 17, da går flyet mitt hjemover. jeg gleder meg til å komme hjem til pynting av juletre!

men kvelden og morgendagen går altså med til flytting, og så blir det vasking mandag kveld. jeg gleder meg altså ikke så veldig mye til de neste par dagene. men det må til!

julekalender, 18

18

det var en mørk og stormfull aften
barna hadde lagt seg, de lå og sov
de hadde drukket opp resten av saften
jeg hadde sagt det, de fikk lov

i stuen satt jeg alene
ventet på et hint, et tegn på noe bedre
hvor var det blitt av helene?

det ringte på døren
jeg reiste meg, gikk for å sjekke
var helene tilbake fra frisøren?
men nei, det som skjedde var dette:

en mann i svart på trappen
beklaget så mye, tok av seg hatten
og ba meg om å sette meg ned

da var det jeg visste
at noe var galt, så fryktelig feil
jeg hadde følt det sånn i det siste
jeg var et skip, men manglet et seil

i stuen satt jeg med presten
ventet på et hint, et tegn på noe bedre
hvor var det blitt av helene?

det var en mørk og stormfull aften
en bil hadde bommet, kjørt litt for fort
det var ikke mye til kraften
men helene var truffet, og så var det gjort

i kirken satt jeg med slekten
ventet på et hint, et tegn på noe bedre
hvor var det blitt av helene?



nå må jeg bare få lov til å klare opp litt her. jeg er ikke trist eller lei meg, og jeg kjenner ingen som har opplevd dette. så hvorfor skrive et slikt dikt? vel, av en eller annen grunn så synes jeg det er lettere å skrive et trist dikt. og jeg syns det blir bedre også. antageligvis fordi det er lettere å lade et dikt med triste følelser enn andre følelser. men hva vet vel jeg, jeg er bare en liten, fersk poet.


bilde fra flickr av Grant MacDonald, http://www.flickr.com/photos/grantmac/405681750/

julekalender, 17

17

Det var en mørk og stormfull natt. Tunge regndråper falt ned fra hatten min, og frakken gjorde ikke særlig nytte som vannavstøter. Jeg gikk inn døren og vrengte av meg frakken. Så dro jeg den gjennomvåte hatten godt ned over ansiktet og ropte ut: ”Sinte Sander! Finn Sporsen er her! Gjør deg klar til å møte helvete!”

Under frakken hadde jeg gjemt min gamle 12-kalibrede hagle. Nå pekte løpet mot en fyr som sto med en sigarett hengende slapt i munnviken. Jeg så rolig rundt meg. Jeg var inne i en bar, og jeg sto ved inngangspartiet. Borte ved baren hang et par drankere, de så ikke ut til å være en del av gjengen. Men de var mange nok allikevel. Jeg startet krigen.

Mannen jeg hadde siktet på fløy bakover. Veltet et bord og knuste glassene som sto på det. Jeg vrengte meg rundt og fyrte av den andre salven fra hagla mi mot en kar som akkurat smelte opp døra fra toalettet med et gevær i armene. Så vrengte jeg et av barbordene over ende og slengte meg i dekning bak det. Revolver- og geværsalvene føk rundt meg, og splintret bordet i småbiter. Jeg ladet om hagla og ventet på at de skulle ta en ladepause. Så snurret jeg rundt og fyrte av to raske skudd, ett traff bartenderen i høyreskulderen, mens det andre knuste lysekrona i taket, som datt ned over to gangstere.

”Er det alt dere har, hæh? Gi meg mer, gi meg alt dere har!” Skrek jeg, og trakk seksløperne mine, en i hver hånd. Jeg reiste meg opp og gikk langsomt gjennom baren bort til trappen, mens jeg skøyt alt som rørte på seg. ”Sander, hvor er du, jeg har noe til deg!”

Sander satt på kontoret sitt i andre etasje. Han fingret med en gullbelagt seksløper. ”Hva sier du til at vi legger fra oss disse og heller tar en god gammeldags nevekamp?” Jeg smilte foraktelig til ham. ”Hva med at du ser på denne først?” Så slengte jeg en liten pakke til ham. Han rynket øyenbrynene og la fra seg seksløperen, oppslukt av pakka. Han åpnet lokket, sakte, forsiktig. Oppi lå det en finger, og utifra neglelakken og fasongen, var den kvinnelig. Sinte Sander så lamslått på den, og ble rød i ansiktet. Han reiste seg brått og stirret rasende på meg. ”Hva har du gjort med Kajsa?!” ”Jeg ga henne en…pedikyr” Jeg lo rått og trakk av. En gang. To ganger. Tre ganger. Sinte Sander lå bak skrivebordet i sin egen blodpøl, og jeg lo igjen. Var jeg gal? Kanskje. Men jeg var i hvert fall rik. Jeg plukket opp pengebagen til Sander og vandret ut fra baren, og inn i evigheten…

bilde fra flickr av Steve Wampler, http://www.flickr.com/photos/sgw/2742947532/in/set-72157606038568898/

tirsdagsbilde: polarlys

på en onsdag, igjen? jada, jeg er treig. det ble en lang arbeidsdag i går nemlig, for jeg gjorde opptak til en profil av ingolf mork(vant hoppuka i '72, tror jeg) som skal gå under hoppuka over jul. så da var jeg ikke hjemme før sent, og, vel, jeg orka bare ikke begynne å legge ut bilde da.
så, ukens bilde ble tatt når jeg kom tilbake til molde fra ålesund fredags kveld. da skulle polarlys akkurat til å legge fra kai, men jeg rakk å ta et par bilder. de sparer ikke akkurat på strømmen med den julepynten...
og apropos å spare på ting: jeg foreslo akkurat for ledelsen her lokalt at de skulle bytte standardskriften hos oss til ecofont. det er jo et godt tiltak det, å spare 20% blekk. og jammen videresendte de forslaget til marienlyst for å se om det var mulig. håper det lar seg gjøre, så kan jeg ta fly hjem til jul med god samvittighet!

julekalender, 15

15, noir

Det var en mørk og fuktig kveld. Både værmessig og humørmessig. Jeg tok den siste slurken av bourbonflaska, og tok med sløret blikk en titt på mitt eget kontor. Det var ikke særlig å skryte av, men så var da leia tilsvarende lav. En frakkeholder bak døra, et arkivskap langs en vegg, og et stort bilde av en eller annen mindre kjent kunstner på en annen. Jeg satt bak skrivebordet som dominerte rommet, med beina opp og stolen bakoverlent. Det banket på døren. Bank, bank, bank. Jeg samlet meg, og svarte litt mer snøvlete enn jeg hadde tenkt: ”Jah! Kom inn, sechretæren min erh….ute”

Inn vandret noe av det vakreste jeg har sett i mitt 37årige liv, 15 av dem tilbrakt som privatdetektiv og bourbonflaska som beste sengevenn. En rødhåret skjønnhet i tyveårene, med lange legger og et småfrekt smil. Jeg var solgt.

”Jeg trenger hjelp!” Hun tittet skeptisk rundt seg. ”Eh, du er privatdetektiv Sporsen?” Jeg kremtet, og merket at jeg ikke burde ha tatt den siste slurken av bourbonen. ”Joda, Finn Sporsen, det er meg. Hva kan jeg stå til tjeneste med, frøken?”

Rødtoppen satte seg på skrivebordet mitt og plasserte høyrefoten pent oppå den venstre. ”Jeg har et problem. Det gjelder en formue, som skulle vært min. Min forlovede giftet seg med meg for å få tak i den. Nå har han fått fingra i den, og nekter å slippe taket! Jeg trenger noen som kan overbevise ham om at de penga er mine.”

”Kvinne!” svarte jeg. ”Du er Kajsa Pengegrisk, er du ikke?” Kajsa satte hodet på skakke og rynket øyenbrynene. ”Hvordan skjønte du det så fort?” Jeg smilte til henne. ”Jeg er en detektiv, og dessuten er forkledningen din så dårlig at en politimann ville skjønt hvem du var.” Jeg tok tak i håret hennes og rykket til. Så sto jeg der, med håret hennes i hånda og buksene nede, så å si. Kajsa hadde en liten revolver rettet mot brystet mitt. ”Jeg syns du skal legge fra deg den der jeg, Kajsa.” Jeg smilte mitt mest sjarmerende smil, men ble bare møtt av et snøft fra den svært så blonde kvinnen foran meg.

”Så skyt da, kvinne. Jeg er ikke redd for døden!” En liten latter unnslapp Kajsas lepper, og hun spente hanen på revolveren. ”Hvis det er det du ønsker så” sa hun og trykket inn avtrekkeren. Jeg var klar, og slengte meg til siden. Bang! Kulen suste forbi og sneiet venstrearmen min. jeg landet med et brak på det halvråtne gulvet, og knakk et par av plankene. Men jeg klarte å la vær å tenke på hva reparasjonene ville koste og kastet meg heller mot Kajsa. Hun vrengte pistolen mot meg igjen, og fingeren var farlig nær å trekke av en gang til. Men jeg var for rask, og fikk slått bort revolveren idet den gikk av igjen. Skuddet knuste vindusruta mi, og mens jeg fikk kontroll på det sinnsyke kvinnfolket, kunne jeg ikke unngå å tenke på de dagene med bare bønner til middag det ville koste meg.

”Du har ikke en sjanse, Finn!” freste Kajsa. ”Sjefen min kommer til å finne deg, og han kommer til å utslette deg fra jordas overflate en gang for alle!”

Jeg smilte matt og fiket uaffisert til henne. ”Bare la ham komme! Jeg kan ta alle og enhver. Finn Sporsen lar seg ikke knekke, spesielt ikke av skurker som Sinte Sander!”

Fortsettelse følger…

Bilde fra flickr av Steve Wampler, http://www.flickr.com/photos/sgw/2742114039/in/photostream/

julekalenderpause

jeg vet jeg har skuffa. ingen julekalender i går, ingen i dag, og det blir heller ingen i morgen. jeg jobber for øyeblikket med en halvannen a4-sides historie som er en del av søknaden til den norske filmskolen. søknaden må være poststemplet senest mandag 15. så jeg er nesten nødt til å bruke all min kreative energi på den. jeg lover en ekstra lang julekalender på mandag for å prøve å gjøre opp for det! og historien jeg sender som en del av søknaden kan jeg sikkert publisere her en gang i løpet av våren, men ikke helt enda!

så vet du det, sjekk inn igjen på mandag!

julekalender, 11

11, eller hvorfor gullfisken endte opp i magen på katten når det slettes ikke var det den hadde tenkt. Det skjedde tidlig på morgenen. Nå vil nok ikke alle være enige i hva som regnes som tidlig, men la oss bare si at det akkurat denne morgenen var tidlig, sånn på et generellt plan. Og det skjedde altså noe da. En tanke spratt opp i hodet på gullfisken. Den skulle hoppe ut av bollen, og i en perfekt bane suse ut av det åpne vinduet og ned i dammen utenfor.

Men gullfisken visste at den måtte handle raskt, for den hadde begrenset med hukommelse. Så den tok fart, og mens den raste avgårde fra bunnen av bollen, regnet den ut hvor den måtte bryte overflaten. Så fløy den gjennom luften, og svevde mot det åpne vinduet. Men midt i svevet, rett før den var under åpen himmel, kom en tjukk, svart katt og hoppet nonsjalant opp og glefset i seg gullfisken i et jafs. Ja, den svelgte den faktisk hel. Katten slikket seg fornøyd rundt munnen og mjauet.

Mørket var totalt for gullfisken, men den svømte upåvirka rundt i kattens magesekk. Antageligvis hadde den vært glad for at den ikke hadde noe luktesans, om den hadde visst hvordan det var å lukte. Hoppet, og planen om et liv ute i dammen, var allerede glemt. Nå svømte den glad rundt og fikk sitt livs måltid, men som fisk er kjent for å gjøre, så spiste den seg i hjel.

Uheldigvis for katten så skapte gullfisken ubalanse i magesekken, og, vel, en lang historie fortalt kort, katten fikk matforgiftning. Den gikk ut i til dammen for å slurpe i seg litt vann, og kanskje hjelpe på fordøyinga. Men den satte vannet i vrangstrupen, og mistet pusten. Så lang tid gikk det, at katten aldri pustet igjen, og datt ut i dammen. Og slik gikk det til at gullfisken endte opp i dammen allikevel, om enn ikke på akkurat den måten den hadde tenkt.


Bilde fra flickr av teachastrid, http://www.flickr.com/photos/78879678@N00/447794021/

tirsdagsbilde: bak spakene

jada, jeg vet det er onsdag. men som jeg vel sa tidligere, så glemte jeg igjen kamera på jobb i går. så kan man selvfølgelig argumentere med at jeg kunne dratt dit og henta kameraet i går kveld. men det gadd jeg altså ikke, så næh næh. ukens bilde er inspirert av at jeg, ja du gjetta det, sitter bak spakene på tv-sendinga til nrk møre og romsdal denne uka.

så langt har det gått veldig bra, og jeg satser på å kjøre sendinga nesten uten hjelp i morgen og fredag. mer om det får du selvsagt vite her!

julekalender, 10

10

Den var plassert midt i rommet, som ellers var helt tomt. Veggene var malt hvite som kritt, og det så ut som de glødet svakt. Den sto på toppen av en firkantet søyle, også den hvit, så den nesten gikk i ett med resten av rommet. Jeg tok et skritt innover mot den røde knappen.

Knappen hadde et glassmonter plassert over seg, og jeg kunne speile meg i det, så blankpusset var det. De hvite veggene glødet sterkere, og jeg så meg selv, mørk mot en hvit bakgrunn. Hårete, sliten og med skitt i ansiktet hadde jeg definitivt sett mine bedre dager. Jeg tok et skritt nærmere knappen.

Jeg er usikker på hvordan jeg orket det, men jeg løftet armen sakte opp. Et skritt til nå, så kan jeg løfte monteret. Veggene olmet, sinte og irriterte. Jeg forsto ikke hvorfor. Dette må gjøres. Det har gått langt nok nå. Regnskog, krig, ødeleggelse, korrupsjon, styrt av de store selskapene. Det er ikke mulig å gjøre noe annet. Jeg tok et skritt til.

Hånden rørte glasset, strøk langs den glatte overflaten, fant hakket som åpnet det. Jeg løftet monteret opp, og så ned på den røde, runde knappen. Jeg la håndflata mi over den. Tok et dypt pust. Og presset ned knappen.

Jeg slo av verden.

Bilde fra flickr av Markus Merz, http://www.flickr.com/photos/markus-merz/88025373/

julekalender, 9

9

Gorgonzolaen var overmodig...øh, moden. Den hoppet opp og ned i kjøleskapet. "Slæpp mæ ut, slæpp mæ ut, æ vil bli toppfyll på pizza'n, sjø!" Forarget banket osten på kjøleskapsdøra. "Hvis du ikke slipper mæ ut, så ska æ høvle opp kneskålan dine!" Å fydda, Gorgonzola Gregory, det var ikke pent snakk. "Det modner vel æ i!"

Nuvel. Det Gorgonzolaen ikke var klar over, var at redningen var på vei. På matfatet til Bjarne, eller snarere ved siden av, lå Per Parmesan. Bjarne hadde lagt seg ned for å ta middagsluren sin etter en overdose pasta, lykkelig uvitende om ostedramaet som utspilte seg bare fordi han hadde glemt gorgonzolaen innerst i kjøleskapet. Per Parmesan hørte de svake utropene til Gorgonzolaen Gregory, til tross for at de ble dempet av kjøleskapsdøra.

Per Parmesan hoppet bortover gulvet og inn på kjøkkenet. Vel fremme ved kjøleskapet så han svært bekymret ut. Hvordan en parmesanost klarer å se bekymret ut, kan du lese mer om i boka Ostenes Verden og Hvordan De Gjemmer Seg For Mennesker, kapittel 3, side 238. Hvordan i all verden skal jeg klare å åpne den store døra der, jeg er jo bare en liten parmesanost, tenkte Per Parmesan.(Hvordan oster kan tenke er dekket i samme bok som før nevnt, kapittel 5 side 642)

"Lokk Bjarne inn hit mæ parmæsandufta du, Per!" foreslo Gorgonolaen Gregory gjennom den lukka kjøleskapsdøra. Og som sagt, så gjort. Per Parmesan hoppe bort til Bjarne og stelte seg opp foran nesa hans. Bjarne sniffet kraftig i søvne, og slikket seg rundt munnen. Per hoppet litt lenger vekk, og Bjarne reiste seg i søvne fra sofaen. Med sakte, tunge skritt beveget han seg bortover til kjøkkenet. Per Parmesan hoppet opp på toppen av kjøleskapet, og spredte duften sin så godt nedover kjøleskapet han bare kunne. Nei, la meg slippe å gå inn på hvordan han gjorde det. Hva? Okay, hør her, det er DU som har skitten fantasi nå. Ikke tenk på den måten... kan vi ikke bare si at... altså, du kan få lov til å bestemme selv hva han gjorde. Fornøyd da? Fint.

Bjarne åpnet opp kjøleskapet og Lyset strålte inn over Gorgonzolaen Gregory. Blendet av det sterke lyset rakk han ikke å reagere før Bjarne hadde tatt tak i ham så hardt at han nesten ble most. Gregory skrek, Bjarne tygget. Så skrek ikke Gregory lenger, og Bjarne svelget. Stakkars gorgonzola, alt han ville, var å smelte på toppen av en pizza.

I en fotnote nevner forfatteren at Per Parmesan kort tid etter var så fortvilet at han tok selvmord ved å kaste seg mot en rasp. Det fungerte ikke helt slik han hadde håpet på, og han måtte hoppe opp og ned noen smertefulle ganger før han var ferdigraspet. Ironisk nok kom Bjarne akkurat ut på kjøkkenet med en pizza da Per hoppet for siste gang, og strødde parmesanen over pizzaen.



bilde fra flickr av bmann, http://www.flickr.com/photos/boris/6529427/

forsinket bilde

beklager så mye, men tirsdagsbilde er forsinka og blir først lagt ut i morgen. jeg glemte igjen kamera på jobb, så sånn er det. julekalendern kommer snart da!

produsent!

hei sann, i dag har jeg hatt(og har fremdeles mens jeg skriver dette) opplæring i å være produsent. med andre ord han som sitter bak spakene og trykker slik at innslagene og kameraene kommer på. jeg skal egentlig ha opplæring hele denne uka, men nå skal jeg visst allerede få lov til å være produsent på 20.55 sendinga i dag. så det blir jo spennende å se om jeg får det til. litt nervøs akkurat nå merker jeg, men det gikk smertefritt på prøven. det er bare nesten 100 000 som ser det hvis du driter deg ut, så ikke stress. men joda, svært skøy, æ glær mæ!

julekalender, 8

8

Jeg har en følelse av at noen følger etter meg. Ikke den fysiske meg, men den mentale meg. Det er en ganske ekkel følelse. Når jeg går hjem om kvelden, så kan jeg merke noen der, bak meg, selv når jeg snur meg rundt og ser at det ikke er noen der. Følelsen er den samme både i lys og i mørke, i folketomme gater og folkemengder. Det er noen der.

Uansett hva jeg gjorde klarte jeg ikke bli kvitt følelsen. Jeg prøvde alle kurer du kan tenke deg. Eggeplommer, meditasjon, hodeståing, regndans, demonutmaning, jogging, overtid, søvn. Ingenting var lenger fremmed for meg. Jeg begynte til og med å gå i kirka, hver søndag. Det lindret en stund. Nærværet av den fremmede ble dekket over av nærværet til Gud.

Jeg samlet inn kollekten, og passet på å alltid ta en tiende selv. Flink som jeg var til å overbevise folk om at de måtte gi, doblet kollekten seg i løpet av kort tid. Det nye kirketaket kom på plass. Jeg følte en fred inne i meg selv. Jeg var alene.

Det gikk fem år. Men samme kveld som vi hadde satt ny rekord i kollekten, for 13. gang det året, begynte den samme følelsen å krype over meg igjen. Det er noen der. Jeg sneik meg inn i kirka og gikk bort til det store krusifikset i bronse. Satte meg ned på kne og foldet hendene. ”Kjære Gud, hvis du bare kan gjøre meg en tjeneste, en liten tjeneste, så skal jeg bruke den tienden jeg har samlet inn og gi deg tilbake det jeg har tatt fra deg.”Taket knaket. En sprekk kom til syne rett over meg. Den ble stadig større, og revnet taket i to. Et blendende lys strålte gjennom hullet og nedover meg. Jeg ble fylt av glede, vellyst, ro. En stemme snakket til meg, fylte meg, tenkte til meg. JASÅ, SÅ DU TRENGER HJELPEN MIN? Kroppen min skalv i ærefrykt. ”Åh Gud, jeg mente ingenting vondt med det!” DU! DU HAR VÆRT EN PEST OG EN PLAGE I ALLE DISSE ÅRENE DU HAR LEVD. HVORFOR KAN DU IKKE SE DET ALLE ANDRE SER? HVEM TROR DU EGENTLIG AT DU HAR FØLT I NÆRHETEN I ALLE DISSE ÅRENE? DJEVELEN? EN TILFELDIG VOLDSMANN? SKJERP DEG!

Og med det trakk lyset seg bort fra kroppen min. Jeg var alene. Helt alene.


bilde fra flickr av romaryka - http://www.flickr.com/photos/romaryka/1795171494/

gaffa til folket

om det er en ting vi virkelig trenger i nrk, så er det gaffateip. strømforsyninga til kameralyset(og lcd-skjermen) vakler, og vi må finne vår egen løsning til vi får sendt inn kamera til reparasjon. så da tok vi et lys som tilhører et av småkameraene, som går på batteri, og teipet det fast til toppen. smart, hva?

hans thomas teiper fast det improvisoriske kameralyset.

julekalender, 7

7

Den dagen eksploderte solen. Ja, ikke noen sånn hydrogenreaksjon som skjer hele tiden. Det kalles vel også for implodering, ikke eksplodering. Men glem slikt småplukk for en stund. Solen eksploderte den dagen. Millioner, milliarder av små og store solfragmenter ble slynget ut i rommet. En del av dem hadde bane rett mot jorden.

Forskere hadde brukt lang tid på å regne ut hvor mye av solen som ville treffe jorda. Diameteren til sola er 0,13 millioner km. Avstanden fra jorda til solen er 150 millioner km. Det forenklede regnestykket forteller altså at jorda ville bli truffet av en promille, eller 0,1 prosent, av solens totale masse. Ettersom solen har en masse tilsvarende 332 000 jordkloder, vil det si at vår planet akkurat nå hadde 3 320 Telluser på kollisjonskurs. Jorda ville bli knust.

Men solen sprengte ikke uprovosert. Det var en nøye planlagt operasjon fra jordens høyeste styresmakter, EU(Den Europeiske Union), VU(Den Vestlige Union) og ØU(Den Østlige Union). Operasjon Helios hadde vært i planleggingsfasen i 134 år, forberedelsesfasen i 230 år, og aksjonsfasen i 12 år. Nå var rakettene med en helt spesiell kjemisk blanding skutt av gårde. Og den kjemiske blandingen fungerte akkurat slik den skulle. Solen eksploderte.

3 320 jordkloder på vei mot vår jordklode. Ikke bra, ville noen kanskje mene. Men i både planleggingsfasen og forberedelsesfasen hadde man vært enige i at det ikke ville være noe problem. Et kjempemessig ”skjold” skulle oppføres rundt halve jorda. Det skulle kunne flyttes rundt etter behov, altså flyttes rundt etter jordas rotasjonsakse. Skjoldet besto ikke av store plater som skulle støte bitene ut i rommet igjen. Planen var å forsterke atmosfæren, og brenne opp alle bitene før de kunne gjøre skade. Termosfæren, heter det området som kan nå temperaturer på 2500 grader. Denne temperaturen ble økt til 6 256 og området utvidet. Således skulle man kunne brenne opp alle legemer som måtte komme fra solen.

Rett under den forsterkede termosfæren ble det bygd et kjøleskjold, som skulle ta av den enorme hetebølgen som ville bli slynget ut når solen eksploderte. Skjoldet besto av en blanding av gasser og faste metaller, og forskere over hele verden var enige i at det ville fungere. Allikevel regnet man med at temperaturen på jorden ville øke med om lag 20 grader i det hetebølgen traff, og at den ville synke noe de neste dagene. Men man måtte regne med at snittemperaturen fikk en økning på 5 grader, noe som igjen ville føre til at havet steg med 20 meter, og ville legge store landmasser og byer under vann. De delene som ble fryktet oversvømmet, ble evakuert og sto nå tomme.

Den dagen eksploderte solen, og det første hetetrykket var kraftigere enn forventet. Det brant rett gjennom kjøleskjoldet, svidde åkrene, forårsaket førstegradsforbrenning på alle som befant seg innomhus og annengradsforbrenning på de som hadde vært så dumme at de sto ute og så på. Den andre hetebølgen var enda verre, og utslettet praktisk talt halve jordkloden.

Men det var ikke over med det. En stor bit av kjernen til solen, tilsvarende 6 300 jorder, ble slynget i retninga jorda. Den brant slettes ikke opp i termosfæren. Det var så vidt den fikk et lite svimerke. Så slukte den jorda, og fortsatte ferden sin ut i rommet.

”Jaja”, sa Gud. ”Slik går det når du messer med naturen.”

bilde fra flickr av alpoma , http://www.flickr.com/photos/alpoma/19507212/ (creative commons)

les tidligere julekalendere her: 1 2 3 4 5 6

julekalender, 6

6

oppskriften på et godt liv:
en kilo lykke, en spiseskje kjærlighet, to dusin venner, ett kryddermål suksess og to dl med hobby.
alle ingrediensene blandes sammen over en lang periode, helst 10-20 år. tilsett suksess etter nødvendighet.

stekes i ovnen ved 37 grader. smaker best dagen derpå. vanskelighetsgrad: 3 av 3. tilberedningstid: 1-100 år.



bilde fra flickr av sonicwalker, http://www.flickr.com/photos/sonicwalker/2383831110/

julekalender, 5

5

Det var fullmåne da hun ble født. Ulvene ulte i ærefrykt. Øynene til menneskebabyen glimtet gult i mørket. Sha'Oo Ulesi kalte de henne, og hun sprang med Ulvene.

Bare fire somre gammel opplevde hun sitt første Drep. En liten skogsmus fikk strupen sin brutalt bitt i to. Sha'Oo Ulesi hadde ikke naturlig skarpe tenner eller negler, så hun skarpet de på det hun fant i skogen. Tre år senere Drepte hun sin første Ulv. Den tilhørte den fiendtlige flokken til Qvufft, og startet et stort slag. Qvufft ble for sterk for Sha'Oo og flokken hennes, så de trakk seg ulende tilbake opp i fjellene.

Der levde de i fred og ro, inntil Sha'Oo vokste til en voksen kvinne og begynte å merke en følelse alle mennesker føler: følelsen av at noe manglet. Hun var ikke fornøyd med å leve oppe i fjellene: Sha'Oo Ulesi ville ta Skogen tilbake. Og Ulveflokken sprang med henne.

Et kjempestort slag fulgte. Qvufft sin flokk var dobbelt så stor, men var blitt late av å bo i Skogen så lenge. Og av menneskeætten som Sha'Oo Ulesei var, hadde hun fordelene av tommelgrepet, som gjorde henne til en overlegen Dreper. Slaget varte i knappe tre dager og netter, og tilslutt var det bare Qvufft som sto igjen.

Sha'Oo veste de andre Ulvene tilbake. Dette var hennes kamp. Hennes oppgjør. Hennes skjebne. Med blodet dryppende fra de sylskarpe tennene stormet hun mot Qvufft. Sha'Oo stakk med de lange neglene mot øynene til Qvufft, men han hoppet unna og glefset etter henne. En flenge åpnet seg i skulderen til Sha'Oo, og blod piplet ut. Menneskekvinnen skrapet neglene sin langs såret og slikket i seg blodet. Hun ulte mot månen, og satte de gule øynene sine i Qvufft. Lynraskt sprang hun mot ham. Qvufft åpnet munnen for å bite, men det var nettopp dette Sha'Oo hadde håpet på. Hun kjørte neglene på den ene hånden opp i ganen på Ulven, og neglene på den andre hånden stakk hun dypt ned i tunga på den. Så presset hun det hun var god for. Et svakt klynk unnslapp munnen til Qvufft før en kvalmende knekkelyd druknet alle andre lyder. Sha'Oo kastet Ulven fra seg, og stirret opp på månen. Flokken samlet seg rundt henne og slikket sårene hennes.

Sha'Oo var kongen av Skogen. Sha'Oo var kongen av Ulvene. Sha'Oo smilte. For første gang.


bilde fra flickr av Kyle Kesselring, http://www.flickr.com/photos/kesselring/448808872/

julekalender, 4

bilde fra flickr av v1ctory_1s_m1ne, http://www.flickr.com/photos/v1ctory_1s_m1ne/522125652/

4

Jeg åpnet opp øynene, og visste det. Jeg skulle fly. At fuglene klarer å fly er i følge Newtons lov en umulighet, så hvorfor ikke meg? Jeg har tenkt på det lenge, helt siden jeg var en liten unge og mamma sa til meg at jeg ikke fikk lov til å klatre i fjellet, for tenk om jeg datt ned og slo meg og du kan ikke fly du gutten min kan ikke du heller gå inn og lese til skolen og bli en økonom som ikke tenker sånne tanker men bare får barn med en kone som jeg liker? Jo, jeg skal Fly.

Jeg har undersøkt mye. Det er en temmelig ukjent sekt som kalte seg for Det Svevende Ideal. Jeg antar at de lette etter Evnen til å Fly på samme måte som alkymistene lette etter De Vises Stein. Men de kom frem til enda mindre enn sine mer kjente brødre. Evnen til å Fly lar seg ikke temme, skriver de i boka ”Aero num Discere”, Læren om Fly. Et gresk sagn forteller om Ikaros som rømte fra Kong Midas ved å lage seg vinger som ble holdt sammen av voks. Tåpelige mann, han måtte da skjønne at de ville smelte! Jeg er ikke så dum. Jeg skal Fly.

Det Svevende Ideal var ikke allvitende. De tok feil. Evnen til å Fly lar seg temme. Jeg har temmet den. Det har krevd mye. Et intensivt treningsprogram måtte til. Overarmsmusklene mine måtte styrkes betraktelig, ja egentlig alle muskler over livet. Instinktene mine måtte trenes opp. Vindens bevegelsesmønstre memoreres. Og ikke minst, vingene måtte opereres inn.

Det tok meg to år å konstruere vingene. Problemet var å klare å få dem til å reagere på korte elektriske impulser lik de nervene sender ut. Deretter måtte jeg finne ut av hvor på kroppen det var mulig å plassere de. Bak på skuldrene var det naturlige valget, da vi har ekstra mange nervetråder der. Om noen av de ble omdirigert inn til vingene, så burde nok det gå bra. Allikevel var jeg spent før operasjonen. Ville kroppen min frastøte seg sine nye legemsdeler, eller ville de bli mottatt med åpne armer?

Jeg åpnet øynene og visste det. Jeg skulle fly.

Det kan ikke beskrives hvordan det føltes å kjenne vinden under vingene for første gang. Operasjonen hadde gått knirkefritt, og vingene fungerte akkurat slik jeg hadde håpet. Uredd hadde jeg kastet meg utfor det største berget i nærheten, og vingene hadde båret meg. Nå flyr jeg bortover, titter ned på husene. Som små maur farter menneskene omkring. Stresser. Drømmen min var å fly. Nå flyr jeg. Hva gjør du?

julekalender, 3

bilde fra flickr av he_boden: http://www.flickr.com/photos/he-boden/779406531/

3
Sommerfuglen kravlet sakte ut av puppen. Strakte på sin skjøre kropp. Sollyset flommet over det fargesprakende og nyutviklede insektet. Lepidopteraen flagret forsiktig med vingene og viste frem sine oransje farger. Sommerfuglen var en Sølvkåpe, eller Issoria Lathonia, og hadde et vingespenn på hele 5 cm, som er mye for den arten. Sulten strakte den snabelen ut i lufta og luktet. Der! En umiskjennelig lukt trigget instinktet i Sølvkåpen og den fløy av gårde. Landet lett på bladene til en Magnoliidae, og formelig skalv i ekstase over den herlige duften. Ivrig stakk den snabelen ned i blomsten og startet festmåltidet. Men sommerfuglen hadde bare så vidt rukket å starte, før den brått ble avbrutt av en kraftig vind. Fare! Registrerte den, og så ble sommerfuglen truffet av en vind så kraftig at den ble slengt ned fra blomsten og for mot bakken. Den flakset desperat med vingene og prøvde å holde seg oppe, men vinden var for kraftig og brakte den ubønnhørlig nærmere bakken. Så stoppet den plutselig opp, og hang i lufta. Forvirret prøvde sommerfuglen å sveve vekk, men ble grepet tak i av to tjukke fingerstubber som klemte den forsiktig over kroppen. Det var det siste den kjente.

En sommerfuglsamling var en Issoria Lathonia rikere.

julekalender, 2

allerede har jeg byttet litt om på hvordan denne kalenderen skal fungere. jeg kommer til å skrive en liten historie som står selvstendig for seg selv hver gang. men kom gjerne med forslag til tema jeg skal skrive om! i dag ble den en litt trist historie, men det hører faktisk litt med til julen det også. enjoy!bilde fra flickr - Captpiper http://www.flickr.com/photos/piper/75559623/


2

Det snør tett. For første gang på lenge kommer snøen før julaften. En gutt klemmer nesa inntil vinduet. ”Mamma, mamma!” roper han, ”se, det snør!”.

Morens lepper kruser seg i et svakt smil som ikke når opp til øynene. ”Så fint, gutten min.” Gutten løsriver seg fra det snart helhvite landskapet, og titter opp på moren. ”Åh, kan jeg ikke få lov til å ta en liten tur ut da? Værsåværsåværsåsnill?”

Moren åpner munnen halvveis, som om hun skal til å si noe, men ombestemmer seg. I stedet snur hun seg bort, og sier stille: ”Du er syk, gutten min, du kan ikke gå ut nå.” ”Men mamma! Jeg er bedre nå!” ”I morgen vennen min, kanskje i morgen.”

Det stopper å snø.

Gutten presser nesa lengtende mot ruta. Han lukker øynene. Strekker armene ut og presser de mot ruta. Kjenner kulden mot håndflatene gjennom vinduet. Trekker pusten dypt, og ønsker seg ut.

Han åpner øynene igjen, og puster ut. Røyk kommer ut fra munnen. Gutten bøyer seg ned.

Snøen er kram. Få øyeblikk senere har han laget en liten snølykt av snøballer. Han skal til å rope på moren sin, stolt. Men før han rekker å åpne munnen for å rope, kjenner han en finger stryke ham i nakken.

Han skvetter rundt, og der står moren med en kopp rykende kakao i hånden. ”Se her, vennen. La fantasien din leve. Du har akkurat kommet inn fra kulden, og din mor møter deg med en kopp varm kakao”

Gutten tar imot kakaoen. Gjør en grimase av snerket, som forsvinner kjapt nedover halsen. Smiler til moren sin. ”Jeg er ganske god til å fantasere, mamma. Du skulle bare visst.”

Moren stryker hånden ømt over den bare skallen til gutten. Han kikker opp på henne med et smil om munnen og lysende øyne.

”Du skulle bare visst.”

gårsdagens historie finner du her: 1

tirsdagsbilde: pepperkaken

jeg tilbrakte helgen med et familiebesøk på østlandet, og søndagsaktiviteten var pepperkakebaking. nå glemte jeg selvfølgelig å ta bilder under selve bakeakten, men det ble ihvertfall tatt noen i ettertid. så dette er da en kake som ble bakt kun få timer tidligere. og jeg er ganske stolt av å kunne si: dette er de beste pepperkakene jeg har vært med å bake, noensinne!

sjekk ut flere bilder på flickr

og følg med på julekalenderen! ny episode kommer i løpet av kvelden.

julekalender, 1

okay, jeg har bestemt meg for å ha en slags adventskalender her på bloggen min. det blir en løpende historie hvor jeg skriver litt hver dag. så følg med fremover, tidenens beste julehistorie følger! (og ja, jeg vet det er 2. desember i dag, men jeg kom på dette litt sent, så da tar vi to deler i dag, også kan jo de som vil late som at jeg posta den første den første)
kommentarer er velkomne, og du kan være med og bestemme hvordan historien går videre! kommenter og si den mening!

Bilde: Flickr - tinali778 - http://www.flickr.com/photos/tinali778/2938881468/

1
Det er mørkt rundt meg. Jeg føler rundt meg med hendene mine. Fuktig stein. Våt mose. Småstein. Mørket presser meg sammen. Stenger meg inne. Overfaller, overvelmer og omslutter meg. Omfavn mørket! Jeg hører stemmen, for det er vel en stemme? kommandere meg, be meg, nei, fortelle meg, hva jeg skal gjøre. Og jeg sitter her helt alene. Det er fristende, selv om jeg vet at jeg må holde ut. Ikke for min egen skyld. For alle andres. Ikke svikt nå!

Jeg strekker armene opp i været. Eller i hvert fall i den retningen jeg antar at himmelen er. Gravitasjonen er det eneste som forteller meg at jeg har rett. Det har gått flere dager siden jeg har sett sollys, ja lys overhodet. Jeg savner det. Tror jeg. Jeg føler meg litt som en blind mann. Jeg savner synet, men klarer ikke helt å huske hvordan det egentlig var. Å se. Mørket kryper oppover ryggen min. Som en edderkopp spinner det nettet sitt rundt meg, stadig fastere, stadig sikrere. Vil jeg noensinne se lyset igjen?

ny blogg kommer!

jeg jobber for øyeblikket med en ny blogg på wordpress, som vil ta over for denne sånn ganske samtidig med at jeg starter i den nye jobben min i ålesund. du skal selvsagt få vite det når jeg bytter bloggsted!

hvorfor velger jeg å bytte publiseringssted?
fordi jeg har lyst til å få litt mer frihet i design og utseende på siden. med wordpress har jeg muligheten for å legge til egen css-kode(kan ingenting om det foreløpig, men planen er å lære!)
så da vet du det, men følg med her fremover!


så over til noe helt annet:
i kveld skal jeg treffe bankmann gjedrem og spørre ham ut om finanskrisa. det kan bli litt skummelt.

invasjon!

da har jeg akkurat kommet hjem fra teaterforestilling ved teatret vårt i molde. etter å ha tenkt meg nøy om, har jeg kommet frem til at forrige gang jeg var på teater, var i 9. klasse, med andre ord er det nå åtte år siden sist. og det er jo trist.

nåja, det stemmer vel ikke helt at jeg ikke har vært på teater siden niende. ihvertfall ikke hvis jeg får lov til å regne med teaterforestillinger hvor jeg selv har deltatt eller vært med å filme. men det blir ikke helt det samme å se en forestilling gjennom en linse. det er noe eget ved teater. en nærhet. en følelse av deltakelse.

så det var absolutt på tide!


så stig, fortell meg, hvordan var stykket "invasjon!"?

jo, det var slettes ikke verst. invasjon handler om abulkasem og hvordan han vokser fra å være en person til en legende til et navn til et.... utrykk. som kan bety hva som helst. hvem er egentlig denne abulkasem? svaret får du...kanskje i invasjon.

med en litt annerledes og forfriskende start, blir man dratt inn i historien. jeg ler og koser meg over monologer og dialoger med gode poenger, og språket er herlig! men det er to scener som jeg føler at ødelegger stemninga litt. en person sitter på en stol midt på scenen og ser trist ut. snakker om sitt triste liv. lenge. og to ganger. jeg, som akkurat har kommet inn i lattermodus og hadde ledd av hva det skulle være, blir dratt ut av den igjen. og så, akkurat når jeg har funnet tilbake til latteren igjen, så dukker han opp enda en gang! jeg mener, hallo! hva er poenget? hvis du lager en komedie, hvorfor i all verden skal du forhindre meg i å le? bortsett fra akkurat dette så var det underholdende hele veien, og skulle du ha tida og være på rette stedet(molde, altså) så anbefaler jeg deg å ta turen innom!

forøvrig så lagde jeg en vj-sak på stykket forrige mandag, det finner du her.

med fremmedfrykten som ovenstående tema, blir det unektelig til at man tenker litt over sin egen fremmedfrykt. jeg mener, jeg ser ikke på meg selv som rasistisk. jeg kunne ikke brydd meg mindre om du har blå eller grønn hud(okay, jeg tror faktisk jeg ville brydd meg hvis du hadde blå eller grønn hud, men du skjønner poenget)

men! jeg blir fortsatt overraska hvis en person av tydelig utenlandsk opprinnelse snakker til meg på bred dialekt. kan det kanskje være en form for fremmedfrykt? eller går det kanskje under rasisme? hva vet vel jeg om dette temaet her, jeg er bare en stakkars nordmann.

tirsdagsbilde: cup of joe

du drikker fire slike. hver dag. i hvert fall hvis du er som andre nordmenn. sosialt og fint.

flere bilder på flickr, selvsagt.

ha en god dag, og start å telle hvor mye kaffe du drikker! jeg drikker selv over gjennomsnittet, men som arbeidende i en nyhetsbedrift føler jeg meg unntatt. jeg har med andre ord lov. det sa ihvertfall hans tore bjerkaas. *slurp*



ps: inspirasjon til bildet hentet fra eirik dankel

nytt kamera

fikk en fantastisk før-julegave i dag. strengt tatt så var det vel ikke en gave ettersom jeg har betalt for den, men det føltes som å få en gave ihvertfall. det var mitt nye kamera, ag-hpx171, som fikk meg til å smake litt på julestemninga. p2-kort(minnekort man tar opp videoen på), stativ og bag til både kamera og stativ fikk jeg også. fantastisk! så da kan freelancelivet virkelig begynne. må vel kanskje kjøpe meg en kraftig mac med final cut først da. men foreløpig skal jeg bare glede meg over kameraet, og jeg håper jeg klarer å få laget noen videosnutter i løpet av de nærmeste ukene.

det store mediespranget

hva er egentlig "nye medier"? hvor kommer picasso inn i bildet? og hva skjedde med internett?

definering
wikipedia setter denne definisjonen på nye medier: new media is a term meant to encompass the emergence of digital, computerized, or networked information and communication technologies in the later part of the 20th century.
det er med andre ord en forholdsvis uklar definisjon som favner vidt. det kan virke som vi vår moderne tidsalder har mistet all vår fantasi. det må da gå an å komme på et bedre navn enn nye medier. men nok om mangelen på fantasi. jeg godtar navnet. midlertidig.

hva er så forskjellen på nye medier, og hvor går grensen mellom et "nytt" og "gammelt" medium? jeg er så freidig at jeg tillater meg å komme med et forslag. men først litt om hva jeg mener nye medier skal inneholde. og da må vi først gå gjennom litt historie.

et lite stykke historie
jeg velger å hoppe over et godt stykke historie og gå rett på radioen. uten å gå i for mye detaljer, så startet de første sendingene i norge i 1925, først kommersielt, og senere ved nrk. kringkastingsloven kom i 1933: "norsk rikskringkasting skal ha enerett til å opprette og drive stasjoner og anlegg til kringkasting av muntlige meddelelser, musikk, billeder og lignende." under 2. verdenskrig fikk radioen komme til sin rett som det øyeblikksmediet det var. alle satt som klistret for å høre siste nytt fra fronten. ulovlig, selvsagt, men det stoppet ikke mange.
radiosendingene ble tvunget til å utvikle seg når tv-en dukket opp. det er mange som tenker tilbake på radio luxemburg med glede.

folk klistret seg til tv-apparatet i stedet for radioen. men radioen skulle slettes ikke dø, men derimot vokse. den hadde funnet sin egenart, sin unike måte å fortelle på. folk stoppet ikke å høre på radio. de så bare tv i tillegg.

det moderne gjør sitt inntog
og så var det dette internettet da. det var vel pablo picasso som sa: datamaskiner er ubrukelige. de kan bare gi oss svar. men hva når man lar datamaskiner snakke sammen? og det er nettopp her i historien at vi kommer til et viktig punkt. kommunikasjon. avis, radio og tv har i stor grad vært en enveis kommunikasjonsform. joda, man har programmer som sonen og mess tv som lar deg sende inn sessemesser eller til og med ringe inn. og innringerprogram i radioen har eksistert lenge. men det er allikevel en enveis kommunikasjonsform, fordi det ikke er mulig for alle å komme med en kommentar umiddelbart. programlederen sitter i studio. 100 000 ser eller hører på. men bare tre av lytterne får komme med sin mening på lufta. det er bare en liten brøkdel som får ytret seg, mens resten blir passive mottakere.

ny kommunikasjonsform
med internett forandret kommunikasjonsformen til mediet seg radikalt. og det er her jeg velger å sette skillet mellom et nytt og et gammelt medium.

subst. n medium ( mediet - medier / media - mediene) ['meːdɪʉm] organer som formidler noe.
definisjonen er hentet fra free online dictionary

ifølge det jeg har skrevet over, blir min definisjon av "nye media": organer som formidler noe gjennom toveis kommunikasjon.

det betyr at eksempelvis mobil-tv ikke er å regne som et nytt medium, av den enkle grunn at kommunikasjonsmuligheten ikke er der. det samme gjelder e-bøkene.

sosialt samvær
med internett kom hjemmesidene, bloggene, de sosiale nettverkene og fildeling. men viktigst av alt: muligheten til å få svar på akkurat det du vil, når du vil, og i tillegg komme med tilbakemelding på svaret.
den gjensidige kommunikasjonen er tilstede. chatting var noe av det første store på nettet som ikke er spesielt pop lenger. (jeg husker spesielt det var moro å chatte med en robot som lærte av å snakke med deg!) men stemmer egentlig det? sosiale media er alle en form for chatting. det foregår bare på litt andre premisser. på facebook har du en diger profil og kan gjøre masse annet enn bare å snakke med andre. men det er allikevel kommunikasjonen med andre personer som er hovedårsaken, ja egentlig eneste grunn til at du gidder å oppholde deg på facebook.

alle er med
så dukker det opp ett nytt sosialt medium som "alle" skal være med på. du lurer på om du gidder. du har jo facebook allerede. men hvis alle forlater facebook, hva skal du gjøre der da? det blir litt som å følge moten. enten er du en del av gjengen eller så er du ikke det. det fine med sosiale media er at du kan holde kontakten uansett hvor du er i verden. dessuten er det en god måte å knytte nye kontakter som er interessert i det samme som deg. men det krever at du faktisk følger med. ihvertfall en gang innimellom.

akkurat nå
i dette øyeblikket så er det vel twitter som er mest pop og fortsatt uoppdaget og ubrukt av den gemene hop. og til deg som har lest helt ned hit: gratulerer, det hadde jeg ikke venta!

tirsdagsbilde: snø i mørket

og så kom den igjen. den blir vel neppe liggende, men jeg vil nyte det ekstra lyset så lenge det varer. det er meldt kaldt, skikkelig kaldt til helga. og jeg har bare elektriske ovner. maks uflaks tilsier at det blir så kaldt at strømmen går, og da blir det virkelig kjølig.

leter nå etter leilighet i ålesund. jeg har et par muligheter, og skal ta noen telefoner i morgen. det viktigste er egentlig at det er gangavstand til sentrum.
forøvrig så har jeg jobba mye vj siste uka. det har vært utfordrende, men lærerikt. men det er fortsatt bilder og teknikk som interesserer meg mest.

navneskifte på bloggen har plutselig blitt et tema allikevel. jeg skal tenke på det.

nummer 50

okay, jeg tok feil forrige gang. dette er post nummer 50. hipp hipp.

over til noe litt annet. jeg har takket ja til et seks måneders vikariat som fotograf/teknisk leder/produsent i nrk ålesund. altså hovedkontoret som molde hører til. dermed blir det flytting over eller rett før jul. bloggen vil da antageligvis overleve. navneskifte tror jeg ikke det blir noe av. så forvent spennende blogginnlegg i tiden fremover, nrk møre og romsdal skal prøve ut litt nye medier! pådriver for det? meg, så klart!

tirsdagsbilde: poetisk grus

å joda, til og med grus kan være poetisk. bare hør her:

standing at a crossroad,
waiting for night.
people passing by me,
oh, i must be a sight.
wishing dont work,
so i will try might.
please let me get that,
one and only,
light.


se det var dypt og passende til bildet. dette er forresten post nummer 50. congrats. now moving on. towards that 100.

onsdagsbildet: skodde over molde

legg merke til at det står bildet, altså med t, altså bestemt form. onsdagsbildet er en engangsforeteelse, tror jeg ihverttfall. taim vil sjåv.

anyways, det var altså veldig skodde over molde idag, så det var flere fly som blei innstilt og forsinka. men skodda lå lavt, så jeg kjørte opp over den. bildet er tatt fra varden, et utsiktspunkt 407 m over havet. rett under skodda du ser på bildet ligger altså molde. helt til venstre.

flere versjoner kan du se på flickr.

tirsdagsbilde: oppstilt pyromanisk glede

for en fantastisk flott tittel! her kan du se en fyrstikkeske og såkalt wappenlack, eller forseglingsmateriale til brev, som det også er kjent som. Men hei, er ikke dette to bilder som er helt like? en over og en under teksten? nesten. det ene er tatt med stabilisatoren på og det andre med stabilisatoren av på 300mm-linsa. klarer du å se hvilken som er med og hvilken som er uten stabilisator? de er prossessert helt likt i photoshop(dvs levels, curves, fargebalanse og lens correction, for dere som er interessert)

beklager!

det kommer mer oppdateringer i helga, jeg veit jeg har vært litt dårlig i det siste. spesielt siden jeg har lovet snøfilm og bilder fra 300mm. velvel. det kommer!

tirsdagsbilde: historier fra fortiden

det finnes vel ikke historier som ikke er fra fortiden. ihvertfall ingen sanne!

dette er da et portret av min huseier på 80 år. her er hun ute ved graven til sin mann. jeg synes bildet ble fint fordi du faktisk kan se at hun tenker tilbake og får oppleve både triste og gode følelser.

bildet er tatt med 300mm linsa jeg låner fra ut i naturen(har ikke levert den tilbake enda, hihi, har ikke blitt spurt om den heller) det jeg har funnet ut av etter å ha brukt den litt er at monopod(ettbeint stativ) nesten er påkrevd. bildene blir fort shaky, hvis det ikke er midt på lyse dagen da.

jeg tok forresten en god del "snøen har kommet" bilder til tv i dag. lagde et minutts bilde m/musikk. skal prøve å ta den ut i et webvennlig format i morgen og se om jeg klarer å få lagt den ut her. har ikke prøvd å embedde video i en webside før, så det kan jo bli spennende.

sjekk ut flickr da!

buhu

det ble ingen bilder uten fotballkampen i går. 300mm ligger nesten ubrukt i sin pansrede beskyttelsesboks. jeg ble nemlig kalt ut på et annet oppdrag i går. vekket på morgenen faktisk. klokka 10 måtte jeg dra utover mot surnadal(for de uinnvidde, sånn ca. 2 og en halv times kjøring innover landet i fra molde)

to gamle damer på 86 og 88 år hadde nemlig overnattet ute natt til søndag. ikke med vilje altså. det var jo storm og greier. den 88 år gamle damen pratet vellvillig vekk om hvor fint de egentlig hadde hatt det, selv om det ble litt kaldt etterhvert. problemene startet først da vi kom tilbake på kontoret litt sent. 17.40 var vi på plass. så måtte vi laste inn bildene. klokka ble 17.55. dagsrevyen begynner 19.00, og pga trege linjer i molde, er siste frist for å begynne å sende over saken 18.35. så i løpet av 40 min måtte vi skru sammen saken. jeg tror aldri jeg har jobbet så fort før. det ble ikke tid til å se over noe som helst, og vi måtte egentlig bare satse på at alt gikk bra. heldigvis gikk det meste fint. kontentumlyden ligger litt vel høyt enkelte steder, men det ødelegger ikke noe. http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/148581 der kan du se reportasjen.

så dermed var jeg ikke på stadion før det var et kvarter igjen av kampen, og rakk da ikke å ta noen stillbilder. jeg skal prøve å få lånt linsa et par dager til, så jeg kan få tatt noen bilder med den ihvertfall. det har skjedd for mye i helga...

Canon EF 300mm f/2.8L IS USM

å, det er så deilig å holde den mellom hendene. selv om det bare er for helga. du kan også skimte en 1,4 extender i bildet, som ikke stjeler noen blendere, så da kan man komme seg helt oppi actionen! skal prøve ut linsa litt frem til søndag, hvor selve hovedtesten starter, med fotballkamp molde-fredrikstad. forhåpentligvis har jeg gjort meg fortrolig med bazookaen til da.

første bilde tatt med linsa, av fotografkollega hans thomas.
litt smånervøs må jeg innrømme at jeg ble etter at jeg fant ut at linsa koster svimlende 40 000 kroner. det kommer til å bli trist å måtte levere den tilbake til ut i naturen på mandag. men jeg satser på å få tjuvlåne den flere ganger!

ut i naturen-arbeider per jarle, som holder til på vårt kontor. takk for lånet av linsa. 1,4 x 300 = 420. det er tett på, det. er spent på om jeg klarer å jobbe fort nok når fotballspillerne kommer stormende mot målet. tror jeg skal ha med meg et kamera til, med min 50mm 2,5 på, bare for å være sikker.

tirsdagsbilde: cash is king

kong harald sponser ukens bilde og får dermed lov til å sitte på tronen i noen år til. noen av dere trodde kanskje at jeg skulle skippe ukens tirsdagsbilde bare fordi jeg la ut et leserbilde i går, men neida! hvis jeg først lar være en uke, er jeg redd for at jeg kommer til å la være neste uke også, og da går jo dagene uten at jeg tar frem kamera. tirsdagsbildet hjelper meg rett og slett med å bruke kameraet mer!

flere bilder på flickr, ja.

begynner forresten å bli varm i trøya som både stills- og levende bildefotograf nå. teknikken sitter nesten helt på plass, så da kan jeg begynne å leke meg. til helga skal jeg på fotballkamp, molde-fredrikstad, og da får jeg låne et 300mm objektiv med blender 2,5, så jeg gleder meg! Det er visst en extender på den også som ikke stjeler blender. dyrt, men utrolig flott! jeg får linsa på fredag, så jeg skal nok få lekt meg litt utenom fotballkampen også.

leserbilde: redigert penisfoto

yes! alt for å øke antall klikk. bildet over er altså sendt meg av en leser, men som en god journalist røper jeg selvfølgelig ikke mine kilder. det er vel en viss risiko for repercussions(kommer ikke på det norske ordet) her og, men nå har da mannen på bildet anonymisert seg selv ved å ta på maske ihvertfall.

så jeg bare siterer min leser jeg, det er servert:

denne søndagen kom naboen - han som bor på tvers av gata - ut på balkongen sin iført en slik "achmed the dead terrorist"-maske og en veldig liten penis
jeg grep kameraet og foreslår bl.a. at dette brukes som et leserbidrag til stigs "ukens bilde" konsept

legg merke til at penis er erekt og at vi kan se et par briller under masken

jeg vil for øvrig nødig trekke en sammenheng mellom bruk av briller og liten penis, men bildet taler meg imot

(da vi først så på bildet, trodde vi det var en kvinne som stod der. først når vi benyttet oss av megapixlenes kraft og zoomet ytterligere inn, kunne vi se at det faktisk var en liten pjokk-tiss som stakk ut fra skrittet på innehaveren)

vel bekomme!

holmenkollen brant

men nå er ikke jeg en koffeinoverfylt nettjournalist, så jeg kommer ikke med kontinuerlige oppdateringer. jeg sier bare at toppen av holmenkollen sto i fyr og flamme. det kunne visst sees fra byen. oslo altså, ikke molde, dessverre. uansett, her kommer et poeng: vg og dagbladet er kjapt ute, og vg har som vanlig klart å sikre seg det første, om enn dårlige, bildet(dagbladet hadde bilde ca. 10 minutter senere, og da et litt bedre enn vg sitt). men hva kan man lese om på nrk? jo, pupper. fenomenalt. ærlig talt nrk, skjerp den tabloide liksomstilen, det kler dere ikke! (kanskje jeg egentlig skal si "oss", men jeg føler ærlig talt ikke for det) hvis dere ikke har folk som klarer å publisere saker raskere enn dagbladet og vg, så hjelper det ikke å rope pupp, rompe og naken. men det kommer vel en grundig og dyptgravende sak i dagsrevyen i morgen. hvis noen har lest nettavisene før morrakaffen da. det er vel heller tvilsomt. kaffen går ned i vrangstrupen når det blir oppdaga, og hostende innser vaktsjefen at det må gjøres noe stort på dette her. så det blir vel en tominutters sak hvor essensen er "i natt brant det i nasjonalmonumentet vårt. brannvesenet kan ikke si om det er påsatt før undersøkelsene er ferdige. politiet vil heller ikke si noe. men helga på 80 år syns det var skummelt." og så espen bredesen eller arne scheie i studio som kan kommentere hvor fælt det er å se kollen brenne. buhu. kanskje de til og med klarer å få inn en ekspert. nrk liker ekspertene. som kan gi sin ekspertise til seerne. for ekspertene vet jo alltid best. og kommer sikkert til å prate i to minutter om hvordan denne brannen kunne ha startet eller lignende. vi er vel neppe blitt noe klokere etterpå. så da er alt som det pleier, verden er forjævelig, men hei, nå kommer lottotrekninga og embla, også må dere nesten se videre på den store reisen og sykehuset i aidensfield og løvebakken.
nå har nettvakta i nrk enda ikke klart å publisere en artikkel, og jeg skriver dette en time og et kvarter etter at brannvesenet fikk meldinga. nå skal det til nrks forsvar(eller eventuelt mot)sies at deres publiseringsverktøy er veldig tregt. men uansett. jeg rakk å skrive dette innlegget før nrk klarte å publisere en eneste setning.

geotagging

"...is the process of adding geographical identification metadata to various media such as photographs, video, websites, or RSS feeds and is a form of geospatial metadata." er saksa fra wikipedia. neida, dette er ikke noe nytt, det har eksistert lenge, og de fleste av dere har nok hørt om det.

jeg skriver om dette nå fordi jeg akkurat har prøvd ut location tagger på min nokia n95. det er en liten applikasjon som benytter seg av den innebygde gps-en til n95, som forøvrig sluker batterier. det som er greit med location tagger er at den bare starter opp gps'en når du starter opp kamera, og slukker den igjen etter en viss tidsperiode som du selv kan angi. så da kan du bare la programmet gå i bakgrunnen hele tiden, så legger den automatisk til gps-koordinatene til i metadataen i bildet.

bildedelingssider på internett, som f.eks. flickr, kan lese denne metadataen og legger automatisk bildet til på kartet ditt. så greit og enkelt!

nøyaktigheten er overraskende god. den bomma med omtrent 10 meter på dette bildet, mens den her bomma med litt mer, sånn omtrent 20 meter. bommen har mest med unøyaktigheten til google-maps å gjøre, for gps-dataene skal være temmelig nøyaktige(her kommer det an på hvor mange satelitter man får kontakt med)

hvis man nå bare kunne kommet med speilreflekskamera med innebygd gps, så kunne man virkelig ha lagd sitt eget bildekart.(du kan jo selvsagt gå med en gps i lomma, men det er feigt)

tirsdagsbildet: skjæren

jeg tror ihvertfall at det er en skjære. har aldri helt fått med meg forskjellen på de og kråke. legg igjen en kommentar hvis jeg tar feil!

bildet er tatt i kristiansund, omtrent klokka 10 i dag, altså rett før jobb. ukens bilde er kanskje ikke så superflott, men jeg syns jeg klarte å få skjæra/kråka i så full utstrekning at komposisjon må vike for innhold.

PS: flere bilder på flickr! (trykk link til høyre)

rop i natten?

i går kveld/natt kan jeg huske at det dukket opp svært mange gode ideer til hva jeg skulle skrive om på bloggen i dag. desverre er det få av dem jeg faktisk husker.

jeg tror at det var noe med åpningstidene i molde. de stenger klokka 2, noe som jeg personlig syns er en time for tidlig. jeg mener, folk flest er jo ikke ute på byen før halv ett-ett. men det er nå så, jeg overlever.

jeg tror også at det kan ha vært kebaben. for den var ikke spesielt god. kjøttet hadde konsistens som tunfisk og var særdeles smakløst. hadde jeg kunnet tatt bort sausen ville det ikke smakt noe som helst, tror jeg.

muligens var det busstilbudet. nå har ikke jeg lenger enn 20 minutter å gå fra sentrum, så jeg klarer meg fint, men det er merkelig at siste bussen går 02.30, og etter det er man nødt til å ta taxi.

kanskje var det størrelsen på molde. som er liten. jeg, som ikke kjenner mer enn en 20 personer i molde, traff faktisk på en jeg kjente(altså utenom de jeg var ute med da). nå har jeg fått høre at det stort sett er to utesteder folk ender opp på, og det er med på å bekrefte: molde er en liten plass.

så jeg endte opp med å gå hjem i regnet i går. det var gøy!

ulykke

hver gang jeg blir sendt ut på en ulykke, får jeg en ekkel følelse i magen. tankene går alltid tilbake til min første tid i praksis i nrk rogaland, da jeg ble sendt ut for å ta bilder av en ulykke. det var da ukjent hvor skadet de involverte var. det viste seg at de var en motorsykkel som hadde frontkollidert med en bil. motorsyklisten døde momentant. han la fortsatt på bakken da jeg ankom ulykkesstedet. jeg gikk inn i en slags transe virka det som, kroppen fungerte liksom utenfor hjernen og tok de bildene som måtte tas. den hendelsen har prega meg siden, og kommer antageligvis alltid til å gjøre det. derfor er jeg alltid skeptisk og nervøs for å dra ut på ulykker. at vaktsjefen gjorde feil i å sende meg som fersk praktikant ut for å dekke en ulykke man ikke visste omfanget av, bør vel også nevnes, men det tilhører en annen historie.

nå har jeg vært på en haug ulykker, men fortsatt ikke vendt meg til det å se en person ligge svært skadet eller død i et bilvrak. det kommer jeg heller aldri til å venne meg til(håper jeg).

det er press på å være først ute i media, og jeg var flink til å sende bilde inn på msm med en gang(fikk ikke internettforbindelse på telefonen, ellers hadde jeg sendt e-post). men av og til blir man sendt ut litt for fort. før man vet hva som egentlig har skjedd. joda, du er garantert bilder av bilen, men om man avventer litt og finner ut av hva som skjer først, så har man ihvertfall mulighet til å forberede seg litt på det synet som venter. det blir sjelden tatt slike hensyn av vaktsjefene, noe som jeg både forstår og irriterer meg over. vi kan uansett ikke klistre opp et bilde av den skadde eller døde personen på internett, så hvorfor ikke heller vente et kvarter eller en halvtime og så legge ut bilde av ulykkesstedet uten de involverte personene?

det beste med å jobbe i media, er at du aldri vet hva som venter deg i jobben.
det verste med å jobbe i media, er at du aldri vet hva som venter deg i jobben.

mangler du krydder i livet?

småfrekk tittel, hva? men seriøst, her følger oppskriften på alle ferjebrukeres favoritt: svelen
4 egg
2 dl sukker
1l kulturmelk
1l mel
1ss rømme

bland alt, og stek de. nammenam!



eller vent nå litt! nå glemte jeg nesten det viktigste. hva kan det være tro? la oss si det i kor! en, to, tre krydder!
2ts hornsalt
2ts natron

blandes inn før steking helst. smak til med brunost, sukker, smør, rømme og syltetøy. men ikke på en gang. med mindre du vil da.


så poenget mitt her er altså, hva skulle vi gjort uten krydder? har du noensinne smakt taco med ukrydret kjøttdeig? enormt kjedelig. takke meg til er godt krydret måltid!