julekalender, 15

15, noir

Det var en mørk og fuktig kveld. Både værmessig og humørmessig. Jeg tok den siste slurken av bourbonflaska, og tok med sløret blikk en titt på mitt eget kontor. Det var ikke særlig å skryte av, men så var da leia tilsvarende lav. En frakkeholder bak døra, et arkivskap langs en vegg, og et stort bilde av en eller annen mindre kjent kunstner på en annen. Jeg satt bak skrivebordet som dominerte rommet, med beina opp og stolen bakoverlent. Det banket på døren. Bank, bank, bank. Jeg samlet meg, og svarte litt mer snøvlete enn jeg hadde tenkt: ”Jah! Kom inn, sechretæren min erh….ute”

Inn vandret noe av det vakreste jeg har sett i mitt 37årige liv, 15 av dem tilbrakt som privatdetektiv og bourbonflaska som beste sengevenn. En rødhåret skjønnhet i tyveårene, med lange legger og et småfrekt smil. Jeg var solgt.

”Jeg trenger hjelp!” Hun tittet skeptisk rundt seg. ”Eh, du er privatdetektiv Sporsen?” Jeg kremtet, og merket at jeg ikke burde ha tatt den siste slurken av bourbonen. ”Joda, Finn Sporsen, det er meg. Hva kan jeg stå til tjeneste med, frøken?”

Rødtoppen satte seg på skrivebordet mitt og plasserte høyrefoten pent oppå den venstre. ”Jeg har et problem. Det gjelder en formue, som skulle vært min. Min forlovede giftet seg med meg for å få tak i den. Nå har han fått fingra i den, og nekter å slippe taket! Jeg trenger noen som kan overbevise ham om at de penga er mine.”

”Kvinne!” svarte jeg. ”Du er Kajsa Pengegrisk, er du ikke?” Kajsa satte hodet på skakke og rynket øyenbrynene. ”Hvordan skjønte du det så fort?” Jeg smilte til henne. ”Jeg er en detektiv, og dessuten er forkledningen din så dårlig at en politimann ville skjønt hvem du var.” Jeg tok tak i håret hennes og rykket til. Så sto jeg der, med håret hennes i hånda og buksene nede, så å si. Kajsa hadde en liten revolver rettet mot brystet mitt. ”Jeg syns du skal legge fra deg den der jeg, Kajsa.” Jeg smilte mitt mest sjarmerende smil, men ble bare møtt av et snøft fra den svært så blonde kvinnen foran meg.

”Så skyt da, kvinne. Jeg er ikke redd for døden!” En liten latter unnslapp Kajsas lepper, og hun spente hanen på revolveren. ”Hvis det er det du ønsker så” sa hun og trykket inn avtrekkeren. Jeg var klar, og slengte meg til siden. Bang! Kulen suste forbi og sneiet venstrearmen min. jeg landet med et brak på det halvråtne gulvet, og knakk et par av plankene. Men jeg klarte å la vær å tenke på hva reparasjonene ville koste og kastet meg heller mot Kajsa. Hun vrengte pistolen mot meg igjen, og fingeren var farlig nær å trekke av en gang til. Men jeg var for rask, og fikk slått bort revolveren idet den gikk av igjen. Skuddet knuste vindusruta mi, og mens jeg fikk kontroll på det sinnsyke kvinnfolket, kunne jeg ikke unngå å tenke på de dagene med bare bønner til middag det ville koste meg.

”Du har ikke en sjanse, Finn!” freste Kajsa. ”Sjefen min kommer til å finne deg, og han kommer til å utslette deg fra jordas overflate en gang for alle!”

Jeg smilte matt og fiket uaffisert til henne. ”Bare la ham komme! Jeg kan ta alle og enhver. Finn Sporsen lar seg ikke knekke, spesielt ikke av skurker som Sinte Sander!”

Fortsettelse følger…

Bilde fra flickr av Steve Wampler, http://www.flickr.com/photos/sgw/2742114039/in/photostream/