julekalender, 6

6

oppskriften på et godt liv:
en kilo lykke, en spiseskje kjærlighet, to dusin venner, ett kryddermål suksess og to dl med hobby.
alle ingrediensene blandes sammen over en lang periode, helst 10-20 år. tilsett suksess etter nødvendighet.

stekes i ovnen ved 37 grader. smaker best dagen derpå. vanskelighetsgrad: 3 av 3. tilberedningstid: 1-100 år.



bilde fra flickr av sonicwalker, http://www.flickr.com/photos/sonicwalker/2383831110/

julekalender, 5

5

Det var fullmåne da hun ble født. Ulvene ulte i ærefrykt. Øynene til menneskebabyen glimtet gult i mørket. Sha'Oo Ulesi kalte de henne, og hun sprang med Ulvene.

Bare fire somre gammel opplevde hun sitt første Drep. En liten skogsmus fikk strupen sin brutalt bitt i to. Sha'Oo Ulesi hadde ikke naturlig skarpe tenner eller negler, så hun skarpet de på det hun fant i skogen. Tre år senere Drepte hun sin første Ulv. Den tilhørte den fiendtlige flokken til Qvufft, og startet et stort slag. Qvufft ble for sterk for Sha'Oo og flokken hennes, så de trakk seg ulende tilbake opp i fjellene.

Der levde de i fred og ro, inntil Sha'Oo vokste til en voksen kvinne og begynte å merke en følelse alle mennesker føler: følelsen av at noe manglet. Hun var ikke fornøyd med å leve oppe i fjellene: Sha'Oo Ulesi ville ta Skogen tilbake. Og Ulveflokken sprang med henne.

Et kjempestort slag fulgte. Qvufft sin flokk var dobbelt så stor, men var blitt late av å bo i Skogen så lenge. Og av menneskeætten som Sha'Oo Ulesei var, hadde hun fordelene av tommelgrepet, som gjorde henne til en overlegen Dreper. Slaget varte i knappe tre dager og netter, og tilslutt var det bare Qvufft som sto igjen.

Sha'Oo veste de andre Ulvene tilbake. Dette var hennes kamp. Hennes oppgjør. Hennes skjebne. Med blodet dryppende fra de sylskarpe tennene stormet hun mot Qvufft. Sha'Oo stakk med de lange neglene mot øynene til Qvufft, men han hoppet unna og glefset etter henne. En flenge åpnet seg i skulderen til Sha'Oo, og blod piplet ut. Menneskekvinnen skrapet neglene sin langs såret og slikket i seg blodet. Hun ulte mot månen, og satte de gule øynene sine i Qvufft. Lynraskt sprang hun mot ham. Qvufft åpnet munnen for å bite, men det var nettopp dette Sha'Oo hadde håpet på. Hun kjørte neglene på den ene hånden opp i ganen på Ulven, og neglene på den andre hånden stakk hun dypt ned i tunga på den. Så presset hun det hun var god for. Et svakt klynk unnslapp munnen til Qvufft før en kvalmende knekkelyd druknet alle andre lyder. Sha'Oo kastet Ulven fra seg, og stirret opp på månen. Flokken samlet seg rundt henne og slikket sårene hennes.

Sha'Oo var kongen av Skogen. Sha'Oo var kongen av Ulvene. Sha'Oo smilte. For første gang.


bilde fra flickr av Kyle Kesselring, http://www.flickr.com/photos/kesselring/448808872/

julekalender, 4

bilde fra flickr av v1ctory_1s_m1ne, http://www.flickr.com/photos/v1ctory_1s_m1ne/522125652/

4

Jeg åpnet opp øynene, og visste det. Jeg skulle fly. At fuglene klarer å fly er i følge Newtons lov en umulighet, så hvorfor ikke meg? Jeg har tenkt på det lenge, helt siden jeg var en liten unge og mamma sa til meg at jeg ikke fikk lov til å klatre i fjellet, for tenk om jeg datt ned og slo meg og du kan ikke fly du gutten min kan ikke du heller gå inn og lese til skolen og bli en økonom som ikke tenker sånne tanker men bare får barn med en kone som jeg liker? Jo, jeg skal Fly.

Jeg har undersøkt mye. Det er en temmelig ukjent sekt som kalte seg for Det Svevende Ideal. Jeg antar at de lette etter Evnen til å Fly på samme måte som alkymistene lette etter De Vises Stein. Men de kom frem til enda mindre enn sine mer kjente brødre. Evnen til å Fly lar seg ikke temme, skriver de i boka ”Aero num Discere”, Læren om Fly. Et gresk sagn forteller om Ikaros som rømte fra Kong Midas ved å lage seg vinger som ble holdt sammen av voks. Tåpelige mann, han måtte da skjønne at de ville smelte! Jeg er ikke så dum. Jeg skal Fly.

Det Svevende Ideal var ikke allvitende. De tok feil. Evnen til å Fly lar seg temme. Jeg har temmet den. Det har krevd mye. Et intensivt treningsprogram måtte til. Overarmsmusklene mine måtte styrkes betraktelig, ja egentlig alle muskler over livet. Instinktene mine måtte trenes opp. Vindens bevegelsesmønstre memoreres. Og ikke minst, vingene måtte opereres inn.

Det tok meg to år å konstruere vingene. Problemet var å klare å få dem til å reagere på korte elektriske impulser lik de nervene sender ut. Deretter måtte jeg finne ut av hvor på kroppen det var mulig å plassere de. Bak på skuldrene var det naturlige valget, da vi har ekstra mange nervetråder der. Om noen av de ble omdirigert inn til vingene, så burde nok det gå bra. Allikevel var jeg spent før operasjonen. Ville kroppen min frastøte seg sine nye legemsdeler, eller ville de bli mottatt med åpne armer?

Jeg åpnet øynene og visste det. Jeg skulle fly.

Det kan ikke beskrives hvordan det føltes å kjenne vinden under vingene for første gang. Operasjonen hadde gått knirkefritt, og vingene fungerte akkurat slik jeg hadde håpet. Uredd hadde jeg kastet meg utfor det største berget i nærheten, og vingene hadde båret meg. Nå flyr jeg bortover, titter ned på husene. Som små maur farter menneskene omkring. Stresser. Drømmen min var å fly. Nå flyr jeg. Hva gjør du?

julekalender, 3

bilde fra flickr av he_boden: http://www.flickr.com/photos/he-boden/779406531/

3
Sommerfuglen kravlet sakte ut av puppen. Strakte på sin skjøre kropp. Sollyset flommet over det fargesprakende og nyutviklede insektet. Lepidopteraen flagret forsiktig med vingene og viste frem sine oransje farger. Sommerfuglen var en Sølvkåpe, eller Issoria Lathonia, og hadde et vingespenn på hele 5 cm, som er mye for den arten. Sulten strakte den snabelen ut i lufta og luktet. Der! En umiskjennelig lukt trigget instinktet i Sølvkåpen og den fløy av gårde. Landet lett på bladene til en Magnoliidae, og formelig skalv i ekstase over den herlige duften. Ivrig stakk den snabelen ned i blomsten og startet festmåltidet. Men sommerfuglen hadde bare så vidt rukket å starte, før den brått ble avbrutt av en kraftig vind. Fare! Registrerte den, og så ble sommerfuglen truffet av en vind så kraftig at den ble slengt ned fra blomsten og for mot bakken. Den flakset desperat med vingene og prøvde å holde seg oppe, men vinden var for kraftig og brakte den ubønnhørlig nærmere bakken. Så stoppet den plutselig opp, og hang i lufta. Forvirret prøvde sommerfuglen å sveve vekk, men ble grepet tak i av to tjukke fingerstubber som klemte den forsiktig over kroppen. Det var det siste den kjente.

En sommerfuglsamling var en Issoria Lathonia rikere.

julekalender, 2

allerede har jeg byttet litt om på hvordan denne kalenderen skal fungere. jeg kommer til å skrive en liten historie som står selvstendig for seg selv hver gang. men kom gjerne med forslag til tema jeg skal skrive om! i dag ble den en litt trist historie, men det hører faktisk litt med til julen det også. enjoy!bilde fra flickr - Captpiper http://www.flickr.com/photos/piper/75559623/


2

Det snør tett. For første gang på lenge kommer snøen før julaften. En gutt klemmer nesa inntil vinduet. ”Mamma, mamma!” roper han, ”se, det snør!”.

Morens lepper kruser seg i et svakt smil som ikke når opp til øynene. ”Så fint, gutten min.” Gutten løsriver seg fra det snart helhvite landskapet, og titter opp på moren. ”Åh, kan jeg ikke få lov til å ta en liten tur ut da? Værsåværsåværsåsnill?”

Moren åpner munnen halvveis, som om hun skal til å si noe, men ombestemmer seg. I stedet snur hun seg bort, og sier stille: ”Du er syk, gutten min, du kan ikke gå ut nå.” ”Men mamma! Jeg er bedre nå!” ”I morgen vennen min, kanskje i morgen.”

Det stopper å snø.

Gutten presser nesa lengtende mot ruta. Han lukker øynene. Strekker armene ut og presser de mot ruta. Kjenner kulden mot håndflatene gjennom vinduet. Trekker pusten dypt, og ønsker seg ut.

Han åpner øynene igjen, og puster ut. Røyk kommer ut fra munnen. Gutten bøyer seg ned.

Snøen er kram. Få øyeblikk senere har han laget en liten snølykt av snøballer. Han skal til å rope på moren sin, stolt. Men før han rekker å åpne munnen for å rope, kjenner han en finger stryke ham i nakken.

Han skvetter rundt, og der står moren med en kopp rykende kakao i hånden. ”Se her, vennen. La fantasien din leve. Du har akkurat kommet inn fra kulden, og din mor møter deg med en kopp varm kakao”

Gutten tar imot kakaoen. Gjør en grimase av snerket, som forsvinner kjapt nedover halsen. Smiler til moren sin. ”Jeg er ganske god til å fantasere, mamma. Du skulle bare visst.”

Moren stryker hånden ømt over den bare skallen til gutten. Han kikker opp på henne med et smil om munnen og lysende øyne.

”Du skulle bare visst.”

gårsdagens historie finner du her: 1

tirsdagsbilde: pepperkaken

jeg tilbrakte helgen med et familiebesøk på østlandet, og søndagsaktiviteten var pepperkakebaking. nå glemte jeg selvfølgelig å ta bilder under selve bakeakten, men det ble ihvertfall tatt noen i ettertid. så dette er da en kake som ble bakt kun få timer tidligere. og jeg er ganske stolt av å kunne si: dette er de beste pepperkakene jeg har vært med å bake, noensinne!

sjekk ut flere bilder på flickr

og følg med på julekalenderen! ny episode kommer i løpet av kvelden.

julekalender, 1

okay, jeg har bestemt meg for å ha en slags adventskalender her på bloggen min. det blir en løpende historie hvor jeg skriver litt hver dag. så følg med fremover, tidenens beste julehistorie følger! (og ja, jeg vet det er 2. desember i dag, men jeg kom på dette litt sent, så da tar vi to deler i dag, også kan jo de som vil late som at jeg posta den første den første)
kommentarer er velkomne, og du kan være med og bestemme hvordan historien går videre! kommenter og si den mening!

Bilde: Flickr - tinali778 - http://www.flickr.com/photos/tinali778/2938881468/

1
Det er mørkt rundt meg. Jeg føler rundt meg med hendene mine. Fuktig stein. Våt mose. Småstein. Mørket presser meg sammen. Stenger meg inne. Overfaller, overvelmer og omslutter meg. Omfavn mørket! Jeg hører stemmen, for det er vel en stemme? kommandere meg, be meg, nei, fortelle meg, hva jeg skal gjøre. Og jeg sitter her helt alene. Det er fristende, selv om jeg vet at jeg må holde ut. Ikke for min egen skyld. For alle andres. Ikke svikt nå!

Jeg strekker armene opp i været. Eller i hvert fall i den retningen jeg antar at himmelen er. Gravitasjonen er det eneste som forteller meg at jeg har rett. Det har gått flere dager siden jeg har sett sollys, ja lys overhodet. Jeg savner det. Tror jeg. Jeg føler meg litt som en blind mann. Jeg savner synet, men klarer ikke helt å huske hvordan det egentlig var. Å se. Mørket kryper oppover ryggen min. Som en edderkopp spinner det nettet sitt rundt meg, stadig fastere, stadig sikrere. Vil jeg noensinne se lyset igjen?