julekalender, 18

18

det var en mørk og stormfull aften
barna hadde lagt seg, de lå og sov
de hadde drukket opp resten av saften
jeg hadde sagt det, de fikk lov

i stuen satt jeg alene
ventet på et hint, et tegn på noe bedre
hvor var det blitt av helene?

det ringte på døren
jeg reiste meg, gikk for å sjekke
var helene tilbake fra frisøren?
men nei, det som skjedde var dette:

en mann i svart på trappen
beklaget så mye, tok av seg hatten
og ba meg om å sette meg ned

da var det jeg visste
at noe var galt, så fryktelig feil
jeg hadde følt det sånn i det siste
jeg var et skip, men manglet et seil

i stuen satt jeg med presten
ventet på et hint, et tegn på noe bedre
hvor var det blitt av helene?

det var en mørk og stormfull aften
en bil hadde bommet, kjørt litt for fort
det var ikke mye til kraften
men helene var truffet, og så var det gjort

i kirken satt jeg med slekten
ventet på et hint, et tegn på noe bedre
hvor var det blitt av helene?



nå må jeg bare få lov til å klare opp litt her. jeg er ikke trist eller lei meg, og jeg kjenner ingen som har opplevd dette. så hvorfor skrive et slikt dikt? vel, av en eller annen grunn så synes jeg det er lettere å skrive et trist dikt. og jeg syns det blir bedre også. antageligvis fordi det er lettere å lade et dikt med triste følelser enn andre følelser. men hva vet vel jeg, jeg er bare en liten, fersk poet.


bilde fra flickr av Grant MacDonald, http://www.flickr.com/photos/grantmac/405681750/