hver gang jeg blir sendt ut på en ulykke, får jeg en ekkel følelse i magen. tankene går alltid tilbake til min første tid i praksis i nrk rogaland, da jeg ble sendt ut for å ta bilder av en ulykke. det var da ukjent hvor skadet de involverte var. det viste seg at de var en motorsykkel som hadde frontkollidert med en bil. motorsyklisten døde momentant. han la fortsatt på bakken da jeg ankom ulykkesstedet. jeg gikk inn i en slags transe virka det som, kroppen fungerte liksom utenfor hjernen og tok de bildene som måtte tas. den hendelsen har prega meg siden, og kommer antageligvis alltid til å gjøre det. derfor er jeg alltid skeptisk og nervøs for å dra ut på ulykker. at vaktsjefen gjorde feil i å sende meg som fersk praktikant ut for å dekke en ulykke man ikke visste omfanget av, bør vel også nevnes, men det tilhører en annen historie.
nå har jeg vært på en haug ulykker, men fortsatt ikke vendt meg til det å se en person ligge svært skadet eller død i et bilvrak. det kommer jeg heller aldri til å venne meg til(håper jeg).
det er press på å være først ute i media, og jeg var flink til å sende bilde inn på msm med en gang(fikk ikke internettforbindelse på telefonen, ellers hadde jeg sendt e-post). men av og til blir man sendt ut litt for fort. før man vet hva som egentlig har skjedd. joda, du er garantert bilder av bilen, men om man avventer litt og finner ut av hva som skjer først, så har man ihvertfall mulighet til å forberede seg litt på det synet som venter. det blir sjelden tatt slike hensyn av vaktsjefene, noe som jeg både forstår og irriterer meg over. vi kan uansett ikke klistre opp et bilde av den skadde eller døde personen på internett, så hvorfor ikke heller vente et kvarter eller en halvtime og så legge ut bilde av ulykkesstedet uten de involverte personene?
det beste med å jobbe i media, er at du aldri vet hva som venter deg i jobben.
det verste med å jobbe i media, er at du aldri vet hva som venter deg i jobben.
Innlegg
