julekalender, 9

9

Gorgonzolaen var overmodig...øh, moden. Den hoppet opp og ned i kjøleskapet. "Slæpp mæ ut, slæpp mæ ut, æ vil bli toppfyll på pizza'n, sjø!" Forarget banket osten på kjøleskapsdøra. "Hvis du ikke slipper mæ ut, så ska æ høvle opp kneskålan dine!" Å fydda, Gorgonzola Gregory, det var ikke pent snakk. "Det modner vel æ i!"

Nuvel. Det Gorgonzolaen ikke var klar over, var at redningen var på vei. På matfatet til Bjarne, eller snarere ved siden av, lå Per Parmesan. Bjarne hadde lagt seg ned for å ta middagsluren sin etter en overdose pasta, lykkelig uvitende om ostedramaet som utspilte seg bare fordi han hadde glemt gorgonzolaen innerst i kjøleskapet. Per Parmesan hørte de svake utropene til Gorgonzolaen Gregory, til tross for at de ble dempet av kjøleskapsdøra.

Per Parmesan hoppet bortover gulvet og inn på kjøkkenet. Vel fremme ved kjøleskapet så han svært bekymret ut. Hvordan en parmesanost klarer å se bekymret ut, kan du lese mer om i boka Ostenes Verden og Hvordan De Gjemmer Seg For Mennesker, kapittel 3, side 238. Hvordan i all verden skal jeg klare å åpne den store døra der, jeg er jo bare en liten parmesanost, tenkte Per Parmesan.(Hvordan oster kan tenke er dekket i samme bok som før nevnt, kapittel 5 side 642)

"Lokk Bjarne inn hit mæ parmæsandufta du, Per!" foreslo Gorgonolaen Gregory gjennom den lukka kjøleskapsdøra. Og som sagt, så gjort. Per Parmesan hoppe bort til Bjarne og stelte seg opp foran nesa hans. Bjarne sniffet kraftig i søvne, og slikket seg rundt munnen. Per hoppet litt lenger vekk, og Bjarne reiste seg i søvne fra sofaen. Med sakte, tunge skritt beveget han seg bortover til kjøkkenet. Per Parmesan hoppet opp på toppen av kjøleskapet, og spredte duften sin så godt nedover kjøleskapet han bare kunne. Nei, la meg slippe å gå inn på hvordan han gjorde det. Hva? Okay, hør her, det er DU som har skitten fantasi nå. Ikke tenk på den måten... kan vi ikke bare si at... altså, du kan få lov til å bestemme selv hva han gjorde. Fornøyd da? Fint.

Bjarne åpnet opp kjøleskapet og Lyset strålte inn over Gorgonzolaen Gregory. Blendet av det sterke lyset rakk han ikke å reagere før Bjarne hadde tatt tak i ham så hardt at han nesten ble most. Gregory skrek, Bjarne tygget. Så skrek ikke Gregory lenger, og Bjarne svelget. Stakkars gorgonzola, alt han ville, var å smelte på toppen av en pizza.

I en fotnote nevner forfatteren at Per Parmesan kort tid etter var så fortvilet at han tok selvmord ved å kaste seg mot en rasp. Det fungerte ikke helt slik han hadde håpet på, og han måtte hoppe opp og ned noen smertefulle ganger før han var ferdigraspet. Ironisk nok kom Bjarne akkurat ut på kjøkkenet med en pizza da Per hoppet for siste gang, og strødde parmesanen over pizzaen.



bilde fra flickr av bmann, http://www.flickr.com/photos/boris/6529427/