julekalender, 4

bilde fra flickr av v1ctory_1s_m1ne, http://www.flickr.com/photos/v1ctory_1s_m1ne/522125652/

4

Jeg åpnet opp øynene, og visste det. Jeg skulle fly. At fuglene klarer å fly er i følge Newtons lov en umulighet, så hvorfor ikke meg? Jeg har tenkt på det lenge, helt siden jeg var en liten unge og mamma sa til meg at jeg ikke fikk lov til å klatre i fjellet, for tenk om jeg datt ned og slo meg og du kan ikke fly du gutten min kan ikke du heller gå inn og lese til skolen og bli en økonom som ikke tenker sånne tanker men bare får barn med en kone som jeg liker? Jo, jeg skal Fly.

Jeg har undersøkt mye. Det er en temmelig ukjent sekt som kalte seg for Det Svevende Ideal. Jeg antar at de lette etter Evnen til å Fly på samme måte som alkymistene lette etter De Vises Stein. Men de kom frem til enda mindre enn sine mer kjente brødre. Evnen til å Fly lar seg ikke temme, skriver de i boka ”Aero num Discere”, Læren om Fly. Et gresk sagn forteller om Ikaros som rømte fra Kong Midas ved å lage seg vinger som ble holdt sammen av voks. Tåpelige mann, han måtte da skjønne at de ville smelte! Jeg er ikke så dum. Jeg skal Fly.

Det Svevende Ideal var ikke allvitende. De tok feil. Evnen til å Fly lar seg temme. Jeg har temmet den. Det har krevd mye. Et intensivt treningsprogram måtte til. Overarmsmusklene mine måtte styrkes betraktelig, ja egentlig alle muskler over livet. Instinktene mine måtte trenes opp. Vindens bevegelsesmønstre memoreres. Og ikke minst, vingene måtte opereres inn.

Det tok meg to år å konstruere vingene. Problemet var å klare å få dem til å reagere på korte elektriske impulser lik de nervene sender ut. Deretter måtte jeg finne ut av hvor på kroppen det var mulig å plassere de. Bak på skuldrene var det naturlige valget, da vi har ekstra mange nervetråder der. Om noen av de ble omdirigert inn til vingene, så burde nok det gå bra. Allikevel var jeg spent før operasjonen. Ville kroppen min frastøte seg sine nye legemsdeler, eller ville de bli mottatt med åpne armer?

Jeg åpnet øynene og visste det. Jeg skulle fly.

Det kan ikke beskrives hvordan det føltes å kjenne vinden under vingene for første gang. Operasjonen hadde gått knirkefritt, og vingene fungerte akkurat slik jeg hadde håpet. Uredd hadde jeg kastet meg utfor det største berget i nærheten, og vingene hadde båret meg. Nå flyr jeg bortover, titter ned på husene. Som små maur farter menneskene omkring. Stresser. Drømmen min var å fly. Nå flyr jeg. Hva gjør du?