invasjon!

da har jeg akkurat kommet hjem fra teaterforestilling ved teatret vårt i molde. etter å ha tenkt meg nøy om, har jeg kommet frem til at forrige gang jeg var på teater, var i 9. klasse, med andre ord er det nå åtte år siden sist. og det er jo trist.

nåja, det stemmer vel ikke helt at jeg ikke har vært på teater siden niende. ihvertfall ikke hvis jeg får lov til å regne med teaterforestillinger hvor jeg selv har deltatt eller vært med å filme. men det blir ikke helt det samme å se en forestilling gjennom en linse. det er noe eget ved teater. en nærhet. en følelse av deltakelse.

så det var absolutt på tide!


så stig, fortell meg, hvordan var stykket "invasjon!"?

jo, det var slettes ikke verst. invasjon handler om abulkasem og hvordan han vokser fra å være en person til en legende til et navn til et.... utrykk. som kan bety hva som helst. hvem er egentlig denne abulkasem? svaret får du...kanskje i invasjon.

med en litt annerledes og forfriskende start, blir man dratt inn i historien. jeg ler og koser meg over monologer og dialoger med gode poenger, og språket er herlig! men det er to scener som jeg føler at ødelegger stemninga litt. en person sitter på en stol midt på scenen og ser trist ut. snakker om sitt triste liv. lenge. og to ganger. jeg, som akkurat har kommet inn i lattermodus og hadde ledd av hva det skulle være, blir dratt ut av den igjen. og så, akkurat når jeg har funnet tilbake til latteren igjen, så dukker han opp enda en gang! jeg mener, hallo! hva er poenget? hvis du lager en komedie, hvorfor i all verden skal du forhindre meg i å le? bortsett fra akkurat dette så var det underholdende hele veien, og skulle du ha tida og være på rette stedet(molde, altså) så anbefaler jeg deg å ta turen innom!

forøvrig så lagde jeg en vj-sak på stykket forrige mandag, det finner du her.

med fremmedfrykten som ovenstående tema, blir det unektelig til at man tenker litt over sin egen fremmedfrykt. jeg mener, jeg ser ikke på meg selv som rasistisk. jeg kunne ikke brydd meg mindre om du har blå eller grønn hud(okay, jeg tror faktisk jeg ville brydd meg hvis du hadde blå eller grønn hud, men du skjønner poenget)

men! jeg blir fortsatt overraska hvis en person av tydelig utenlandsk opprinnelse snakker til meg på bred dialekt. kan det kanskje være en form for fremmedfrykt? eller går det kanskje under rasisme? hva vet vel jeg om dette temaet her, jeg er bare en stakkars nordmann.