julekalenderpause

jeg vet jeg har skuffa. ingen julekalender i går, ingen i dag, og det blir heller ingen i morgen. jeg jobber for øyeblikket med en halvannen a4-sides historie som er en del av søknaden til den norske filmskolen. søknaden må være poststemplet senest mandag 15. så jeg er nesten nødt til å bruke all min kreative energi på den. jeg lover en ekstra lang julekalender på mandag for å prøve å gjøre opp for det! og historien jeg sender som en del av søknaden kan jeg sikkert publisere her en gang i løpet av våren, men ikke helt enda!

så vet du det, sjekk inn igjen på mandag!

julekalender, 11

11, eller hvorfor gullfisken endte opp i magen på katten når det slettes ikke var det den hadde tenkt. Det skjedde tidlig på morgenen. Nå vil nok ikke alle være enige i hva som regnes som tidlig, men la oss bare si at det akkurat denne morgenen var tidlig, sånn på et generellt plan. Og det skjedde altså noe da. En tanke spratt opp i hodet på gullfisken. Den skulle hoppe ut av bollen, og i en perfekt bane suse ut av det åpne vinduet og ned i dammen utenfor.

Men gullfisken visste at den måtte handle raskt, for den hadde begrenset med hukommelse. Så den tok fart, og mens den raste avgårde fra bunnen av bollen, regnet den ut hvor den måtte bryte overflaten. Så fløy den gjennom luften, og svevde mot det åpne vinduet. Men midt i svevet, rett før den var under åpen himmel, kom en tjukk, svart katt og hoppet nonsjalant opp og glefset i seg gullfisken i et jafs. Ja, den svelgte den faktisk hel. Katten slikket seg fornøyd rundt munnen og mjauet.

Mørket var totalt for gullfisken, men den svømte upåvirka rundt i kattens magesekk. Antageligvis hadde den vært glad for at den ikke hadde noe luktesans, om den hadde visst hvordan det var å lukte. Hoppet, og planen om et liv ute i dammen, var allerede glemt. Nå svømte den glad rundt og fikk sitt livs måltid, men som fisk er kjent for å gjøre, så spiste den seg i hjel.

Uheldigvis for katten så skapte gullfisken ubalanse i magesekken, og, vel, en lang historie fortalt kort, katten fikk matforgiftning. Den gikk ut i til dammen for å slurpe i seg litt vann, og kanskje hjelpe på fordøyinga. Men den satte vannet i vrangstrupen, og mistet pusten. Så lang tid gikk det, at katten aldri pustet igjen, og datt ut i dammen. Og slik gikk det til at gullfisken endte opp i dammen allikevel, om enn ikke på akkurat den måten den hadde tenkt.


Bilde fra flickr av teachastrid, http://www.flickr.com/photos/78879678@N00/447794021/

tirsdagsbilde: bak spakene

jada, jeg vet det er onsdag. men som jeg vel sa tidligere, så glemte jeg igjen kamera på jobb i går. så kan man selvfølgelig argumentere med at jeg kunne dratt dit og henta kameraet i går kveld. men det gadd jeg altså ikke, så næh næh. ukens bilde er inspirert av at jeg, ja du gjetta det, sitter bak spakene på tv-sendinga til nrk møre og romsdal denne uka.

så langt har det gått veldig bra, og jeg satser på å kjøre sendinga nesten uten hjelp i morgen og fredag. mer om det får du selvsagt vite her!

julekalender, 10

10

Den var plassert midt i rommet, som ellers var helt tomt. Veggene var malt hvite som kritt, og det så ut som de glødet svakt. Den sto på toppen av en firkantet søyle, også den hvit, så den nesten gikk i ett med resten av rommet. Jeg tok et skritt innover mot den røde knappen.

Knappen hadde et glassmonter plassert over seg, og jeg kunne speile meg i det, så blankpusset var det. De hvite veggene glødet sterkere, og jeg så meg selv, mørk mot en hvit bakgrunn. Hårete, sliten og med skitt i ansiktet hadde jeg definitivt sett mine bedre dager. Jeg tok et skritt nærmere knappen.

Jeg er usikker på hvordan jeg orket det, men jeg løftet armen sakte opp. Et skritt til nå, så kan jeg løfte monteret. Veggene olmet, sinte og irriterte. Jeg forsto ikke hvorfor. Dette må gjøres. Det har gått langt nok nå. Regnskog, krig, ødeleggelse, korrupsjon, styrt av de store selskapene. Det er ikke mulig å gjøre noe annet. Jeg tok et skritt til.

Hånden rørte glasset, strøk langs den glatte overflaten, fant hakket som åpnet det. Jeg løftet monteret opp, og så ned på den røde, runde knappen. Jeg la håndflata mi over den. Tok et dypt pust. Og presset ned knappen.

Jeg slo av verden.

Bilde fra flickr av Markus Merz, http://www.flickr.com/photos/markus-merz/88025373/

julekalender, 9

9

Gorgonzolaen var overmodig...øh, moden. Den hoppet opp og ned i kjøleskapet. "Slæpp mæ ut, slæpp mæ ut, æ vil bli toppfyll på pizza'n, sjø!" Forarget banket osten på kjøleskapsdøra. "Hvis du ikke slipper mæ ut, så ska æ høvle opp kneskålan dine!" Å fydda, Gorgonzola Gregory, det var ikke pent snakk. "Det modner vel æ i!"

Nuvel. Det Gorgonzolaen ikke var klar over, var at redningen var på vei. På matfatet til Bjarne, eller snarere ved siden av, lå Per Parmesan. Bjarne hadde lagt seg ned for å ta middagsluren sin etter en overdose pasta, lykkelig uvitende om ostedramaet som utspilte seg bare fordi han hadde glemt gorgonzolaen innerst i kjøleskapet. Per Parmesan hørte de svake utropene til Gorgonzolaen Gregory, til tross for at de ble dempet av kjøleskapsdøra.

Per Parmesan hoppet bortover gulvet og inn på kjøkkenet. Vel fremme ved kjøleskapet så han svært bekymret ut. Hvordan en parmesanost klarer å se bekymret ut, kan du lese mer om i boka Ostenes Verden og Hvordan De Gjemmer Seg For Mennesker, kapittel 3, side 238. Hvordan i all verden skal jeg klare å åpne den store døra der, jeg er jo bare en liten parmesanost, tenkte Per Parmesan.(Hvordan oster kan tenke er dekket i samme bok som før nevnt, kapittel 5 side 642)

"Lokk Bjarne inn hit mæ parmæsandufta du, Per!" foreslo Gorgonolaen Gregory gjennom den lukka kjøleskapsdøra. Og som sagt, så gjort. Per Parmesan hoppe bort til Bjarne og stelte seg opp foran nesa hans. Bjarne sniffet kraftig i søvne, og slikket seg rundt munnen. Per hoppet litt lenger vekk, og Bjarne reiste seg i søvne fra sofaen. Med sakte, tunge skritt beveget han seg bortover til kjøkkenet. Per Parmesan hoppet opp på toppen av kjøleskapet, og spredte duften sin så godt nedover kjøleskapet han bare kunne. Nei, la meg slippe å gå inn på hvordan han gjorde det. Hva? Okay, hør her, det er DU som har skitten fantasi nå. Ikke tenk på den måten... kan vi ikke bare si at... altså, du kan få lov til å bestemme selv hva han gjorde. Fornøyd da? Fint.

Bjarne åpnet opp kjøleskapet og Lyset strålte inn over Gorgonzolaen Gregory. Blendet av det sterke lyset rakk han ikke å reagere før Bjarne hadde tatt tak i ham så hardt at han nesten ble most. Gregory skrek, Bjarne tygget. Så skrek ikke Gregory lenger, og Bjarne svelget. Stakkars gorgonzola, alt han ville, var å smelte på toppen av en pizza.

I en fotnote nevner forfatteren at Per Parmesan kort tid etter var så fortvilet at han tok selvmord ved å kaste seg mot en rasp. Det fungerte ikke helt slik han hadde håpet på, og han måtte hoppe opp og ned noen smertefulle ganger før han var ferdigraspet. Ironisk nok kom Bjarne akkurat ut på kjøkkenet med en pizza da Per hoppet for siste gang, og strødde parmesanen over pizzaen.



bilde fra flickr av bmann, http://www.flickr.com/photos/boris/6529427/

forsinket bilde

beklager så mye, men tirsdagsbilde er forsinka og blir først lagt ut i morgen. jeg glemte igjen kamera på jobb, så sånn er det. julekalendern kommer snart da!

produsent!

hei sann, i dag har jeg hatt(og har fremdeles mens jeg skriver dette) opplæring i å være produsent. med andre ord han som sitter bak spakene og trykker slik at innslagene og kameraene kommer på. jeg skal egentlig ha opplæring hele denne uka, men nå skal jeg visst allerede få lov til å være produsent på 20.55 sendinga i dag. så det blir jo spennende å se om jeg får det til. litt nervøs akkurat nå merker jeg, men det gikk smertefritt på prøven. det er bare nesten 100 000 som ser det hvis du driter deg ut, så ikke stress. men joda, svært skøy, æ glær mæ!

julekalender, 8

8

Jeg har en følelse av at noen følger etter meg. Ikke den fysiske meg, men den mentale meg. Det er en ganske ekkel følelse. Når jeg går hjem om kvelden, så kan jeg merke noen der, bak meg, selv når jeg snur meg rundt og ser at det ikke er noen der. Følelsen er den samme både i lys og i mørke, i folketomme gater og folkemengder. Det er noen der.

Uansett hva jeg gjorde klarte jeg ikke bli kvitt følelsen. Jeg prøvde alle kurer du kan tenke deg. Eggeplommer, meditasjon, hodeståing, regndans, demonutmaning, jogging, overtid, søvn. Ingenting var lenger fremmed for meg. Jeg begynte til og med å gå i kirka, hver søndag. Det lindret en stund. Nærværet av den fremmede ble dekket over av nærværet til Gud.

Jeg samlet inn kollekten, og passet på å alltid ta en tiende selv. Flink som jeg var til å overbevise folk om at de måtte gi, doblet kollekten seg i løpet av kort tid. Det nye kirketaket kom på plass. Jeg følte en fred inne i meg selv. Jeg var alene.

Det gikk fem år. Men samme kveld som vi hadde satt ny rekord i kollekten, for 13. gang det året, begynte den samme følelsen å krype over meg igjen. Det er noen der. Jeg sneik meg inn i kirka og gikk bort til det store krusifikset i bronse. Satte meg ned på kne og foldet hendene. ”Kjære Gud, hvis du bare kan gjøre meg en tjeneste, en liten tjeneste, så skal jeg bruke den tienden jeg har samlet inn og gi deg tilbake det jeg har tatt fra deg.”Taket knaket. En sprekk kom til syne rett over meg. Den ble stadig større, og revnet taket i to. Et blendende lys strålte gjennom hullet og nedover meg. Jeg ble fylt av glede, vellyst, ro. En stemme snakket til meg, fylte meg, tenkte til meg. JASÅ, SÅ DU TRENGER HJELPEN MIN? Kroppen min skalv i ærefrykt. ”Åh Gud, jeg mente ingenting vondt med det!” DU! DU HAR VÆRT EN PEST OG EN PLAGE I ALLE DISSE ÅRENE DU HAR LEVD. HVORFOR KAN DU IKKE SE DET ALLE ANDRE SER? HVEM TROR DU EGENTLIG AT DU HAR FØLT I NÆRHETEN I ALLE DISSE ÅRENE? DJEVELEN? EN TILFELDIG VOLDSMANN? SKJERP DEG!

Og med det trakk lyset seg bort fra kroppen min. Jeg var alene. Helt alene.


bilde fra flickr av romaryka - http://www.flickr.com/photos/romaryka/1795171494/

gaffa til folket

om det er en ting vi virkelig trenger i nrk, så er det gaffateip. strømforsyninga til kameralyset(og lcd-skjermen) vakler, og vi må finne vår egen løsning til vi får sendt inn kamera til reparasjon. så da tok vi et lys som tilhører et av småkameraene, som går på batteri, og teipet det fast til toppen. smart, hva?

hans thomas teiper fast det improvisoriske kameralyset.

julekalender, 7

7

Den dagen eksploderte solen. Ja, ikke noen sånn hydrogenreaksjon som skjer hele tiden. Det kalles vel også for implodering, ikke eksplodering. Men glem slikt småplukk for en stund. Solen eksploderte den dagen. Millioner, milliarder av små og store solfragmenter ble slynget ut i rommet. En del av dem hadde bane rett mot jorden.

Forskere hadde brukt lang tid på å regne ut hvor mye av solen som ville treffe jorda. Diameteren til sola er 0,13 millioner km. Avstanden fra jorda til solen er 150 millioner km. Det forenklede regnestykket forteller altså at jorda ville bli truffet av en promille, eller 0,1 prosent, av solens totale masse. Ettersom solen har en masse tilsvarende 332 000 jordkloder, vil det si at vår planet akkurat nå hadde 3 320 Telluser på kollisjonskurs. Jorda ville bli knust.

Men solen sprengte ikke uprovosert. Det var en nøye planlagt operasjon fra jordens høyeste styresmakter, EU(Den Europeiske Union), VU(Den Vestlige Union) og ØU(Den Østlige Union). Operasjon Helios hadde vært i planleggingsfasen i 134 år, forberedelsesfasen i 230 år, og aksjonsfasen i 12 år. Nå var rakettene med en helt spesiell kjemisk blanding skutt av gårde. Og den kjemiske blandingen fungerte akkurat slik den skulle. Solen eksploderte.

3 320 jordkloder på vei mot vår jordklode. Ikke bra, ville noen kanskje mene. Men i både planleggingsfasen og forberedelsesfasen hadde man vært enige i at det ikke ville være noe problem. Et kjempemessig ”skjold” skulle oppføres rundt halve jorda. Det skulle kunne flyttes rundt etter behov, altså flyttes rundt etter jordas rotasjonsakse. Skjoldet besto ikke av store plater som skulle støte bitene ut i rommet igjen. Planen var å forsterke atmosfæren, og brenne opp alle bitene før de kunne gjøre skade. Termosfæren, heter det området som kan nå temperaturer på 2500 grader. Denne temperaturen ble økt til 6 256 og området utvidet. Således skulle man kunne brenne opp alle legemer som måtte komme fra solen.

Rett under den forsterkede termosfæren ble det bygd et kjøleskjold, som skulle ta av den enorme hetebølgen som ville bli slynget ut når solen eksploderte. Skjoldet besto av en blanding av gasser og faste metaller, og forskere over hele verden var enige i at det ville fungere. Allikevel regnet man med at temperaturen på jorden ville øke med om lag 20 grader i det hetebølgen traff, og at den ville synke noe de neste dagene. Men man måtte regne med at snittemperaturen fikk en økning på 5 grader, noe som igjen ville føre til at havet steg med 20 meter, og ville legge store landmasser og byer under vann. De delene som ble fryktet oversvømmet, ble evakuert og sto nå tomme.

Den dagen eksploderte solen, og det første hetetrykket var kraftigere enn forventet. Det brant rett gjennom kjøleskjoldet, svidde åkrene, forårsaket førstegradsforbrenning på alle som befant seg innomhus og annengradsforbrenning på de som hadde vært så dumme at de sto ute og så på. Den andre hetebølgen var enda verre, og utslettet praktisk talt halve jordkloden.

Men det var ikke over med det. En stor bit av kjernen til solen, tilsvarende 6 300 jorder, ble slynget i retninga jorda. Den brant slettes ikke opp i termosfæren. Det var så vidt den fikk et lite svimerke. Så slukte den jorda, og fortsatte ferden sin ut i rommet.

”Jaja”, sa Gud. ”Slik går det når du messer med naturen.”

bilde fra flickr av alpoma , http://www.flickr.com/photos/alpoma/19507212/ (creative commons)

les tidligere julekalendere her: 1 2 3 4 5 6