basketcup i trondheim

så har jeg altså satt ny nordlig rekord. mine basketspillende føtter satte sine ben i stjørdal på lørdags morran, etter en taxitur fra litt utenfor trondheim sentrum. den kosta forresten 805 kroner, så jeg fikk heller noen til å komme og hente meg på søndags morran...
stjørdal ligger da altså omlag 3 mil nordøst for trondheim, sånn rett rundt flyplassen der oppe. værnes, heter den vel. stigs nye nordligste punkt han har satt sine ben på er altså lik stjørdal.
vi kjørte bil fra molde fredags ettermiddag. og med vi mener jeg meg og de andre på basketlaget. turen opp til trondheim tok ca. 5 timer, og jeg ble da sluppet av hos øystein. å kombinere basketcup med besøk er jo riktig så praktisk.

etter første kamp lørdags morgen, som vi tapte forjent for ntnu snails, ble jeg plutselig nødt til å dømme. jeg kan vel ikke si at jeg var veldig overraska, for dommerproblemer er det overalt. det var egentlig gøy å blåse i fløyta igjen, det har jeg ikke gjort siden tidlig i våres.

men over til det saftige poenget som jeg vil gjøre alle oppmerksom på:
dommere er også mennesker. vi liker ikke å bli kjefta på, tråkka på, ropt på.
men mange tror tydeligvis at det er nettopp det dommere er laget for.
lørdagen gikk veldig fint egentlig, der var folk greie, eller så greie man kan forvente når idrettsadrenalinet pumper.
men på søndagen, når jeg måtte dømme fire kamper på rad etter å ha spilt en kamp selv først, likte jeg meg dårlig etterhvert. første semifinale i herreklassen var den siste kampen jeg dømte, og da var jeg passe sliten. så da gikk det som det egentlig bare var nødt til å gå: sånn passe dårlig. i tillegg måtte det selvsagt bli en tett og jevn kamp. det var rett og slett umulig å reagere raskt nok, og når jeg først følte at jeg hadde fordøyd en situasjon, så var det for sent å blåse. så det ble mye slurv, feil og galskap. heldigvis skjer det jo omtrent like mye begge veier i løpet av en kamp, så ingen av lagene ble behandla urettferdig, men det vil jo nødvendigvis begge lagene føle underveis i kampen, når de ikke får en ball som egentlig skulle vært deres.
sånn kamper er rett og slett jævlige å dømme, spesielt når temperaturen vokser og når kokenivå. og det blir ekstra ille når jeg må dømme når jeg er sliten, mentalt og fysisk, fordi de andre dommerne enten A:er syke, eller B:ikke gidder møte opp fordi de vet det er en tøff kamp. det fører til at jeg får det tøffere, og at lagene får det tøffere, og at jeg da får det enda tøffere. en ond sirkel, med andre ord.

allikevel kommer jeg ikke til å stoppe å dømmme. merkelig nok.